Utdanning nummer 04 2011 - Utdanningsnytt.no

Utdanning > nr 4/25. februar 2011
innspill.
Refleksjoner etter å ha lest «Fra
interaksjon til relasjon»
> Det er ikke ofte at jeg som pedagog blir så berørt av en fagbok som
naturlig hører hjemme i psykologistudiene. Men i boken «Fra interaksjon
til relasjon» oppsummerer Susan Hart og Rikke Schwartz på en utmerket
måte 80 års forskning om fenomenet tilknytning. Boken har fokus på
barns første to leveår, der menneskets medfødte evne til å knytte nære
følelsesmessige bånd til sine omsorgspersoner vektlegges.
Dette samspillet mellom omsorgspersonen og barnet er selve bærebjelken
for barnets videre utvikling som sosialt vesen, ikke bare de første
barneårene, men i resten av livet. Forstyrrelser og understimulering i en
tidlig fase fører ofte til at hjernen ikke utvikles like godt som under gode
kår. Forfatterne går kronologisk fram ved å løfte fram sentrale funn fra
fem tilknytningsforskere:
Donald W. Winnicott (1896–1971) foregrep vesentlige deler av tilknytningsteorien
da han undersøkte hvordan foreldrenes omsorg bidrar til å
skape et rom hvor barnet kan realisere sitt potensial og utvikle seg.
John Bowlby (1907–1990) var tilknytningsteoriens egentlige grunnlegger
og viste hvordan tilknytningsrelasjoner mellom barn og omsorgspersoner
er avgjørende for utviklingen av barnets personlighet.
Daniel N. Stern (1934–) har videreutviklet tilknytningsteorien, særlig
gjennom studier av tidlig interaksjon mellom spedbarn og mødre. Han
tydeliggjør sterkere hvordan tidlig interaksjon er avgjørende for utvikling
av selvopplevelse og agens.
Allan N. Schore (1943–) har bygget bro mellom tilknytningsteorien og
nevrovitenskapen og vist hvordan utviklingen av barnets hjernestrukturer
avhenger av dens erfaringer med tilknytning. Han var særlig opptatt av
utvikling av affektregulering i den relasjonelle kontekst.
Peter Fonagy (1952–) har forent psykoanalyse, tilknytningsteori og
nevrobiologi i en teori om mentalisering – evnen til å forstå sammenhengen
mellom atferd og mentale tilstander, både hos en selv og andre.
Fysiologiske omveltninger
I to perioder av livet skjer det store fysiologiske omveltninger. Boken tar
for seg den første og vil være en nyttig innføring for alle nybakte foreldre
generelt og ansatte i barnehager spesielt. Som et eksempel kan nevnes
at hjernes vekt tredobles i løpet av det første leveåret. Den andre perioden
er puberteten. Kroppens alle fysiologiske omstillinger rammer også
hjernen. Hjerneforskning generelt har gjort store framskritt de siste 10
årene. Barnepsykolog Magne Raundalen skrev i fjor at ungdom burde
være utstyrt med en varselskilt på pannen med følgende budskap: «Stengt
på grunn av stor ombygging». Omveltningene i puberteten opplever alle vi
som arbeider på ungdomstrinnet og den videregående skolen. De samme
tilknytningstemaer er igjen aktuelle, men nå med aktører som venner og
lærere. Det er i denne kontekst at boken er så relevant. Når man nylig har
konkludert med at utviklingen av pannelappen foran i hjernen først er ferdig
for kvinner ved 20 års alder og menn ved 25 års alder, får jeg tidligere
pedagogisk erfaring til å henge sammen. Pannelappen styrer evnen til å
forstå langsiktige konsekvenser og planlegging. Kanskje forklarer den en
bit på vei hvorfor gutter i 16–25 års alder er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken.
Og ikke minst kan den forklare hvorfor ungdom har så
store problemer med å forholde seg til alle de planer vi lærere er pålagt
å lage de siste årene. Ungdommens perspektiver har en langt kortere
tidsaspekt enn voksnes.
Skolereformer
Kanskje burde denne boken først og fremst anbefales til de pedokrater
som lager rammene for oss som arbeider med barn og ungdom. For
eksempel «ansvar for egen læring», som var et slagord for 10 år siden og
som nå er et «fyord».
Sentralt i tenkingen til de fem tilknytningsforskerne er behovet og
nødvendigheten av klare faste forutsigbare rammer. Og like viktig, at
barn og ungdom vet hvem de skal forholde seg til over tid, forpliktende
omsorgspersoner. Disse ytre rammene er helt avgjørende for at generell
utvikling skal finne sted.
For det er et tankekors at mye nyere forskning om barn og oppvekst,
enten det er ren hjerneforskning eller forskning omkring tilknytning, til
syvende og sist ikke blir tatt hensyn til når stadige skolereformer går fra
faste rammer til mer «upløyde» løsninger. Ta for eksempel baseskoler.
Hvor blir det av forutsigbarheten og tilknytningen til faste omsorgspersoner,
les lærere, når elever i første klasse mister sitt klasserom, skifter
timeplan hver eller hver annen uke? Hva skjer når eleven ikke vet om
det skriftlige arbeidet blir rettet eller bare sett over? Hvordan opplever
eleven det når ulike lærere tolker og agerer en pedagogisk praksis som er
lite samkjørt og enda mindre forutsigbar? Alt med hjemmel i den siste
skolereformen.
Det er et uttrykk som heter at man ikke skal «kaste ut barnet med
badevannet». Vi lærere som har vært arbeidsledere for så mange unge
over tid, bør komme på banen igjen og bli tatt på alvor. Vi bør med bakgrunn
i nyere forskning, slik den presenteres i boken «Fra interaksjon
til relasjon», bli tatt på alvor når vi ønsker å få tilbake de faste rammer
en klasse gir oss, med klare rolleforventninger. Vi bør høres når vi sier at
mange elever forholder seg til for mange voksne i en krevende lærings- og
mestringssituasjon.
Det er vi lærere, enten i barnehage, grunnskole eller i den videregående
skolen som vet hvor skoen trykker og som hver dag ser barnet, ungdommen
gi uttrykk for behovet for en forpliktende interaksjon. Slik vet vi at
utvikling, læring og kunnskap igjen vil komme i fokus.
«Når man nylig har konkludert med at utviklingen av pannelappen foran
i hjernen først er ferdig for kvinner ved 20 års alder og menn ved 25 års
alder, får jeg tidligere pedagogisk erfaring til å henge sammen.»
Privat foto
Av: Clemens Saers
> lektor og tillitsvalgt ved Persbråten
videregående skole i Oslo
40