Utdanning nummer 04 2011 - Utdanningsnytt.no

More documents

Recommendations

Info

Utdanning > nr 4/25. februar 2011 «langskudd» > Når vi har valgt å kalle spalten «Langskudd», er det ut fra en forestilling om at vi i forhold til skolehverdagen og skoledebatten befinner oss på midtbanen. Det er vår ambisjon at langskuddet skal havne foran mål. Vi håper at du som leser går opp og nikker det pent inn. Barnehagens århundre – nå eller aldri? > Førskolelæreren satt med lommetørkleet klart under resten av kurset etter lunsj. Rett som det var, måtte hun opp i øyekroken med det. Det hadde hendt noe i pausen. Vi hadde nemlig sagt at vi gjerne ville ha kontakt med dem som hadde vært bekymret for «Reidar» og «Lise» da de var i barnehagen deres for 20–25 år siden, og at de selv hadde blitt så lenge på samme sted at de så at de fikk rett i sin bekymring. Det hadde ikke gått bra for verken «Reidar» eller «Lise». To fra samme barnehage hadde kommet til oss i denne pausen. De fortalte om alle signalene de hadde fått, og om gutten på 27 som nå satt i fengsel på grunn av salg av narkotika. Det var en lang, trist historie hvor problemer gikk som en rød tråd fra barnehagen til skole til stoff og til politi, inkludert to nær døden overdoser. Da sier den ene: «Vi visste jo allerede at det kom til å gå nedenom og hjem.» Da sier den andre, hun som vi nå ser gråter, «hjem og nedenom.» Hvorfor gråter hun? Hun gråter fordi hun var glad i gutten fra første stund, gjorde alt hun maktet i barnehagen, fikk en god relasjon til ham, men aldri til dem der hjemme. Hun hadde ingen handlingskompetanse for hva hun skulle gjøre med problemenes opphav, selv om det handlet om uakseptabel foreldrepraksis. Hadde det vært i dag, ville hun meldt bekymring til barnevernet, tror hun, men hun er likevel ikke helt sikker på det. Hvorfor sa hun «hjem og nedenom?» Det sa hun fordi de begge visste hvordan det var der hjemme: Fyll, vold, baluba, krisesenter, nabokrangel med trusler, med mer. Egentlig hadde de tenkt at det var allment kjent hvor ille det var der hjemme. Det var bare det at slik tenkte de andre instansene også, inkludert politi som kom hjem og krisesenteret som ikke ville ha noe med barnevernet å gjøre. Satt på spissen kan vi si at det fungerte som en sammensvergelse for å holde barnevernet uvitende. Førskolelærerne dekker seg bak formuleringen: «barnevernet måtte jo vite hvor galt det var?» De har et lite spørsmålstegn etter, og de vet vel like godt som oss andre at barnevernet ikke er oppdagelsesreisende. De er totalt avhengige av at vi tar vår del av vern av barn på alvor. Det er mye å gråte over. Men nå, i selveste år 2011, er det på tide at førskolelærerne tørker tårene og blir klare i blikket. Blant de barna som i dag begynner i skolen, har 96 prosent vært i barnehage de siste to årene. Tallet på ettåringer som begynner i barnehagen er nærmere 80 prosent. Det vil si at majoriteten av nasjonens barn ses av fagpersoner fem dager i uken, og hver eneste av disse fem dagene bringes og hentes de av personer med omsorgsansvar for dem. Det er blant annet på denne bakgrunn vi skriver «barnehagens århundre» i overskriften. Da barnemishandling og forsømmelse av barn ble nyoppdaget i begynnelsen av 1960-tallet av amerikanske barneleger, het alle de første bøkene og programartiklene «behind closed doors». Så sent som for fire år siden erklærte en av våre aller fremste barneleger at vi bare oppdaget en tiendedel av den groveste mishandlingen av barn nå, over i ett nytt hundreår. Vi kunne utvide utsagnet ovenfor: bak lukkede dører foran lukkede øyne Sånn kan vi ikke ha det. Ettertiden kommer til å felle en sviende dom over vår samtid. Vi tror dommen vil bli formulert som følger: «Vi dømmer dere fordi dere hadde all kunnskapen og alle pengene, men dere klarte ikke å komme de verst utsatte barna til unnsetning.» Nå har barnehagen muligheter de aldri før har hatt til å ta et hovedansvar for nasjonens barn. Og vi vil minne om alvoret og mulighetene. Alvoret finner dere allerede i den nye kunnskapen om barnehjernens vekst og utvikling. Den nye retningsgiveren for alvoret er formulert som den «bruksavhengige hjernen». Fra dag én av babyens liv bygger erfaringene hjernen. Hver time i barnets våkne dagtid de første leveårene skjer det to hundre og femti tusen nye oppkoblinger hver eneste time. Det finnes ikke noe mer biologisk enn erfaringer, sier de nye forskerne. Da blir det helt avgjørende hvilke gode og byggende erfaringer barna får, og der er vi allerede på offensiven. Mest avgjørende for de barna vi Arkiv/ill.foto: Inger Stenvoll her skriver om, blir det at de blir beskyttet mot skadelige erfaringer som fører til varige mangler og feilprogrammeringer av den bruksavhengige babyhjernen. Der har vi til nå vært på defensiven. For anledningen har vi laget begrepet «barnehjerne-vernet!» Egentlig dreier det seg om å hindre eller redusere skadene fra uvær i familien under byggingen av det livslange prosjektet. Barndommen varer hele livet, fordi hjernen varer hele livet. Der ligger både alvoret og mulighetene. Foran oss har vi barnehagens århundre og en god begynnelse består i å lese, fra start til mål, Brenna-utvalgets utredning 2010: «Forskertrang og lærelyst.» Den handler om barnehagens århundre. «Egentlig hadde de tenkt at det var allment kjent hvor ille det var der hjemme. Det var bare det at slik tenkte de andre instansene også …» «langskudd» Av: Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz Magne Raundalen er psykolog og tilknyttet Senter for krisepsykologi i Bergen. Jon-Håkon Schultz er forsker ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress. Signatur 34
Utdanning > nr 4/25. februar 2011 aktuelt teater. trude Øines og Dennis Storhøi har rollene som Åsa og den alkoholiserte faren i «Meg eier ingen». Foto: L.P. Lorentzen Alkoholisme og kjærlighet For en praktfull alkis Dennis Storhøi er! Hans spill som aleinefar og herdemester på metallverket i svenske Västerås på syttitallet gir stor opplevelse. Men det er ikke overskudd av opplevelser i forestillinga. > Riksteatrets forestilling er en dramatisering av Åsa Linderborgs svært sjølbiografiske roman «Meg eier ingen». Der forteller hun om oppvekten fra hun var fire og foreldrene skilte seg. Veslejenta blei igjen hos faren, en humørfylt, fantasifull og klassebevist far som drakk. Til slutt drikker han bare, det er ingenting mer igjen i ham. Blant gledene i forestillinga er så absolutt de andre skuespillerne. Trude Øynes spiller Åsa fra hun er fire år gammel og til hun er nærmere førti. Øines er så sterk og nyansert i scenene hun spiller sammen med andre at vi lett bærer over med hennes mer oppstylta monologer. Brit Elisabeth Haagensli leverer flere gode roller. Likevel overskygger hun seg sjøl med den vesle perla som Sonja-Anita, den supervulgære og godhjerta naboen. Bare hvordan hun klarer å si ja takk til en dram uten å si det, er fantastisk. Og her er flere skuespillere og enda flere roller, og alle har gleder å by på. Det er også morsomt hvordan film i bakgrunnen viser scener fra livet til de to, som far og datter på sykkel på vei til barnehagen, og far på vei inn til fabrikken. Når dørene i leiligheten slås opp, slår sveiseflammer fra fabrikken inn. Men jeg skjønner alt sammen ganske kjapt. Det vesle jenta elsker sin far tross alkoholforbruket, men kjærligheten blir vanskeligere og vanskeligere, han drikker mer og mer, og hun blir eldre og eldre. Til slutt bryter hun, opptar kontakt igjen, men den gamle fortroligheten kommer ikke tilbake. Scenene følger hverandre uten annen dynamikk en den overordna som ligger i akkurat denne sjablonmessige framstillinga. Jeg betrakter opptrinnene som kan være sterke nok, men som ikke gir meg noen dypere eller mer nyansert innsikt det som skjer. Langt på veg holder selve teaterforma, forvalta ikke minst av dyktige skuespillere, på oppmerksomheten. Men det holder ikke i to timer, som er tida forestillinga tar. Et svært konkret eksempel kan være scenen der faren får vite at dattera skal ha barn. Den er grei nok, jeg skjønner følelsene og får nesten klump i halsen. Men å vise oss at alt gjentar seg på akkurat samme måte når Åsa venter barn nummer to, det er unødvendig. Siden teateret bygger på en sann historie, veit vi allerede før vi setter oss i salen at det «går bra» med Åsa. Hun tar doktorgrad i historie og får arbeid i kulturredaksjonen i Aftonbladet. Den fortvilte mora, spilt av Ingri Enger Damon, som vi i første scene ser forlate mann og barn, blir et høyt respektert riksdagsmedlem for Vänsterpartiet. Fortellinga er så fæl at dette på mange måter er godt å vite. Men dermed er mye av spenninga i handlinga borte, og forestillinga sier oss lite om hvorfor det gikk bra. Alt i alt er det rart at virkelig, levd liv kan ligge bak ei så klisjéfylt framstilling. Forestillinga er ei av tre denne våren som Riksteatret har laga skolemateriell til. Anmeldt av Kirsten Ropeid > aktuelt teater Meg eier ingen Dramatisert av Emma Broström. Oversatt av Hilde Hagerup. Regi/bearbeidelse Michaela Granit. Scenografi og kostymedesign Karin Lind. Lysdesign Chrisander Brun. Lyddesign Gunnar Innvær. På scenen: Dennis Storhøi, Trude Øines, Brit Elisabeth Haagensli, Ingri Enger Damon, Stein Grønli, Linda Tørklep, Yngve Berven og Kai Kenneth Hanson. 35
Page 1 and 2: 4 25. februar 2011 www.utdanningsny
Page 3 and 4: innhold. Utdanning > nr 4/25. febru
Page 5 and 6: UnderVisning Veilederkorpsene komme
Page 7 and 8: MålsTyRing Rektor trekker seg i pr
Page 9 and 10: TidsBruk i skolen - Behov for mer n
Page 11 and 12: Kursinvitasjon våren 2011 TELL FOR
Page 13 and 14: Utdanning > nr 4/25. februar 2010 t
Page 15 and 16: skal kunnskapsminister kristin Halv
Page 17 and 18: Fungerer best lokalt - Utdanningsfo
Page 19 and 20: To nye fag ut på høring Les meir
Page 21 and 22: a morgenen i november 2010. I løpe
Page 23 and 24: ets skolesekk» dagen. Statoil er v
Page 25 and 26: - Her er jeg, sier klausine Røtnes
Page 27 and 28: Utdanning > nr 4/25. februar 2011 r
Page 29 and 30: kan virke motsatt Tiltak mot løft
Page 31 and 32: Dyrker foto og teater > På videreg
Page 33: Teknologene > Elever ved Industrite
Page 37 and 38: Utdanning > nr 4/25. februar 2011 G
Page 39 and 40: Datagrunnlag Per Engene og Klimaklo
Page 41 and 42: Ferskisrådgiver med framtidsplaner
Page 43 and 44: pensjon > pensjon Et dilemma om avt
Page 45 and 46: pensjon og arbeid Kjære Anders Fol
Page 47 and 48: Utdanning > nr 4/25. februar 2011 r
Page 49 and 50: Illustrasjon: Tone Lileng www.tonel
Page 51 and 52: «For at endring og utvikling skal
Page 53 and 54: BARNEHAGER Ski kommune ”Ski skal
Page 55 and 56: Skjåk kommune Undervisningsstillin
Page 57 and 58: Hof kommune Hof kommune har en mege
Page 59 and 60: Høyanger kommune Lærarstillingar
Page 61 and 62: Utgivelser 2011 Nr. Materiellfrist
Page 63 and 64: Utdanning > nr 4/25. februar 2011 L
Page 65 and 66: God utdanningsleiing Mimi Bjerkestr
Page 67 and 68: ing for lærere /12 Jobber du som l

Utdanning nummer 04 2011 - Utdanningsnytt.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?