Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
140
marked, der de som skal investere i å formidle kunst og litteratur ikke har plikt
til å formidle alt, men må vurdere den økonomiske risikoen og muligheten for
inntjening som knytter seg til den kunstneriske ytringen, før de offentliggjør eller
stiller ut verket, er vel egentlig en anerkjent og ønsket innskrenkning av ytringsfriheten
i vårt samfunn. De fleste vil derfor ikke anse dette som en innskrenkning
av ytringsfriheten. Det er den samme praktiseringen av ytringsfrihet som gjelder
mediene: Man kan si hva man vil (ytringsfrihet), men mediene har ikke plikt til å
videreformidle det (redaksjonell ytringsfrihet). Vi har ikke grunnlag for å vurdere
om noen av svarene i undersøkelsen er preget av en underliggende motstand
mot markedsmekanismer og den sensur som følger av dette, men det kan altså
heller ikke utelukkes at denne typen svar finnes.
Så mange som 18 prosent oppgir imidlertid senere i undersøkelsen at de har
blitt «trakassert eller på annen måte hemmet» når de har opptrådt på vegne av
spesielle grupper. Selv om spørsmålet ikke klart skiller mellom private og profesjonelle
erfaringer, tyder det på at det knytter seg faktiske, personlige erfaringer
til de vurderingene som gis. Likevel svarer 80 prosent i gjennomsnitt, og 87
prosent av de responderende forfatterne at norske forfatteres og kunstneres
ytringsfrihet er meget eller ganske sterkt beskyttet i Norge i dag. Dette må
regnes som høyt og kunne tolkes som at de erfaringene som det refereres til
ikke er så alvorlige at det er den rettslige stillingen som er truet. Eller med andre
ord; at hendelsene ikke gir grunnlag for, eller egner seg for, rettslig prøving.
Men man kan spørre seg hvor realistisk denne oppfattelsen er, sett i lys av de
hendelsene med kunst i offentligheten som ble nevnt ovenfor og den rettslige
beskyttelsen i praksis, på nasjonalt og overnasjonalt nivå. Spørsmålet som ble
stilt, åpnet for en subjektiv vurdering, for eksempel sett i lys av situasjonen i
andre land. Svarene gir inntrykk av at kunstnere i Norge forstår og tenker at de
lever i en liberal og relativt velfungerende, rettsstat.
Vi ønsket også å vite hvordan kunstnere forstår ytringsfrihetens betingelser,
ut fra påstander om hva som oppleves å innskrenke den. På spørsmål om hvilke
eksterne faktorer som ble sett på som viktige utviklingstrekk og faktorer som
«har innskrenket kunstnernes ytringsfrihet i dag», ble «den økte konkurransen
om folks oppmerksomhet» (28 prosent) oftest nevnt. Påstanden om at økt fokus
på copyright og merkevarebeskyttelse skulle kunne innskrenke ytringsfriheten
ble bekreftet av 20 prosent. Svarene viser at det blant en del kunstnere er en
forståelse av kunstens utsatthet i et sen-moderne mediesamfunn, hvor det å
bli synlig og hørt stadig blir vanskeligere. Det kan sies å være en profesjonell
bekymring som her kommer til uttrykk, som handler om kommersialisering og
tiltakende kamp om kontroll over rettigheter i kultur- og kunstliv. Bekymringen
deles ikke av mer enn rundt en fjerdedel, så sett fra flertallet av kunstnernes side
er det ikke så tydelig at dette innskrenker ytringsfriheten.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt