Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
87
(2013) gjort en relevant analyse av hvordan rasismeparagrafen i praksis har blitt
holdt opp mot idealer om ytringsfrihet. I Norge har vi også lovgiving som skal
sikre tros- og livssynsfrihet. Blant annet for å sikre denne friheten ble § 142, den
såkalte blasfemiparagrafen, fjernet fra Straffeloven i 2005. Effektuering i en ny
straffelov har imidlertid ikke skjedd enda, så loven omtales ofte som sovende. 16
Det den overnevnte redaktøren påpeker er imidlertid at det i tillegg kan
anføres et sett av mer moralske begrunnelser for å unnlate å publisere. Da flyttes
fokus for analysene over mot et mer uoversiktlig landskap, hvor antakelser om
samfunnsmessige konsekvenser aktualiseres. At det er lov å krenke en persons
tro, innebærer ikke at det er viktig eller riktig å gjøre dette. I intervjuer med
muslimske minoritetsungdom hvor vi tematiserte den såkalte karikaturstriden
(Andersson m.fl. 2012), kom det da også fram at de mente det var unødig og
sårende at medier publiserte karikaturene, uten at de dermed mente at det
burde være forbudt gjennom lovverket. Ut fra deres ståsted er det altså ikke de
legale rammene for ytringsfriheten som burde diskuteres, snarere vurderingene
av hva som bør publiseres. 17 Dette samsvarer også med funnene i kapittel 3.
Ingen av informantene som ble intervjuet uttrykte et ønske om å stramme inn
det juridiske rammeverket om ytringsfrihet.
Samtidig skal det påpekes at ytringsfrihet er et emne hvor juss og moral
er tett sammenvevd, noe som blant annet skyldes at den juridiske begrunnelsen
for å sikre ytringsfrihet i stor grad bygger på moraloppfatninger. Dels
kan selvsagt ikke et legalt rammeverk forstås uten å vise til regler for moral,
dels kan ikke verdier forstås som løsrevne fra det juridiske rammeverket. Etter
at den første av rapportene fra Ytringsfrihetsprosjektet ble lansert høsten 2014,
ble nødvendigheten av å se koblingen mellom emnene aktualisert. Ikke minst
i spørsmål om man bør kunne håne religion. 18 Dette er et normativt spørsmål,
som i praksis er tett klebet til oppfatninger om skillet mellom rett og galt. Man
kan derfor spørre om flere legale regler vil løse noen av problemene knyttet til
ytringsfrihet og religionskritikk. Til tross for at det er mulig å lage noen generelle
retningslinjer, noe vi allerede har, er det ikke mulig å utforme bestemmelser
som er tilstrekkelig presise for konkrete hendelser som inntreffer. Grensene
16. I påvente av fjerningen omtales blasfemiparagrafen som «sovende». Loven har imidlertid vært sovende
lenge. Sist den var i bruk var tilbake på 1930-tallet, og da mot Arnulf Øverland. I Straffeloven §142 heter det:
«Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for
nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds
troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller
fengsel inntil 6 måneder. Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.»
17. Se også Elgvin (2010).
18. Samtidig skal det også påpekes at om retten til å «håne» berører ett viktig aspekt ved ytringsfriheten,
nemlig retten til å krenke andres oppfatninger, så kan det diskuteres hvor stort overlapp det er mellom hån/
krenkelse og religionskritikk. Mange vil trolig hevde at hån/krenkelse forteller mer om rommet for dialog enn
det er inntak til en konstruktiv debatt om religiøse forestillinger og praksiser.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt