Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
81
med voldelige aksjoner. Betydningen følger av det faktum at man ikke vet når,
hvor eller mot hvem volden inntreffer.
At grupper og enkeltpersoner faktisk har gjennomført voldelige aksjoner
har bidratt til at enkelte har tatt til orde for at ytringsfrihet må suppleres med
«ytringsansvar». Blant annet brukte leder av AUF, Eskil Pedersen, ytringsansvar
i debatten som fulgte etter terroraksjonen 22. juli. Pedersen hevdet at FrPs
Christian Tybring Gjedde og Per Sandberg ikke tok ytringsansvar da de publiserte
innlegg hvor de er svært kritiske til kulturen og praksisene blant en del av minoritetsgruppene
i Norge. Det er lett å se logikken i Pedersens argument. Samtidig
kan man spørre om ikke det å etterlyse ytringsansvar i praksis er et ønske om å
snevre inn ytringsfriheten. Daværende statsminister, Jens Stoltenberg, problematiserte
først både presisjonen og nytten av begrepet. 6 Senere, i nyttårstalen
2012, presiserte han begrepet ved å argumentere for at ytringsansvar er å ta til
motmæle, være «digitale nabokjærringer».
Strid om ansvar har vært en sentral del av debatten også i Danmark. Etter
at Jyllands-Posten hadde trykket karikaturtegningene ønsket ambassadører
fra 11 muslimske land å protestere. Det ønsket de å gjøre i et møte med den
da værende danske statsminister, Anders Fogh Rasmussen. Møtet ble imidlertid
ikke noe av fordi Rasmussen avslo invitasjonen med henvisning til at publiseringen
var avisens ansvar. Formelt sett hadde han åpenbart rett. Men det følger
ikke av å ha rett rent formelt at avgjørelsen ble oppfattet som riktig. At det fantes
flere mulige måter å håndtere konflikten på kan man se ved å sammenlikne
håndteringen i Norge og i Danmark. I Norge ble det valgt en annen linje enn
den danske, noe som blant annet var foranledningen til betegnelsen av «dialog-
Jonas». En betegnelse som må forstås ut fra at daværende utenriksminister,
Jonas Gahr Støre, valgte å møt flere muslimske ledere for å håndtere konflikten
med bruk av samtale.
Siktemålet med dette kapitlet er nettopp å identifisere oppfatninger om hva
som er riktig og hva som er klokt å publisere blant sentrale folk i mediehusene.
Mer konkret vil jeg undersøke hvordan dagens norske mediehus håndterer at
enkelte begrunner eller bruker religion for å motivere og mobilisere til aksjoner.
Tre spørsmål er sentrale:
• Hvilke grensedragninger mellom ytringsfrihet og religionsfrihet gjøres
innenfor mediene, i samfunnet og i rettsapparatet?
• Hvorvidt og hvordan virker trusler og frykt for represalier virker inn på hva
mediehusene publiserer?
6. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/stoltenberg-regjeringen/
stoltenberg-ytringsansvar-er-et-upresist-begrep/a/10024756/
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt