Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

10 Varsling i arbeidslivet
220
disse på den andre. En sentralt plassert tillitsvalgt, som har vært involvert i en
rekke varslersaker, kommenterer dette slik:
Når bedriftene har laget rutinene selv er det kun et ledelsesverktøy, som ikke er til vår
fordel. Det er klart at det finnes sikkert ett og annet unntak, for all del. Men overveiende
vet vi at når bedriftene lager noen prosedyrer uten arbeidstakermedvirkning,
er det ønske om å lage noe som passer inn for bedriften – hvis ikke hadde de jo tatt
de ansatte. Det gjelder jo alle prosedyrer som gjelder arbeidsmiljø (Tillitsvalgt, privat
sektor).
Selv om det å involvere tillitsvalgte og ansatte i utformingen av varslingsrutiner
trolig er vanligere enn hva denne tillitsvalgte gir inntrykk av, påpeker han et
interessant poeng; nemlig hvem som har eierskap til rutinene og hva de skal
dekke. Vandekerckhove (2006, 2010) er opptatt av at det i europeiske land er
en tendens til å innføre varslingsplikt både i lovgivningen om varsling og i varslingsrutiner.
Han argumenterer for at det er klare forsøk på å institusjonalisere et
ansvar der den ansatte blir en vokter av virksomhetens legitimitet og effektivitet.
Dette kan sies å bidra til å hemme ytringsfriheten. Videre diskuterer Daugareilh
(2008) om varsling er å betrakte som en ny form for deltakelse (blant annet
sprunget ut av de store amerikanske skandalene som Enron-saken). Hvis så,
vil dette kunne utvide ytringsretten. Samtidig påpeker Daugareilh tegn på en
utvidelse av arbeidsgivers styringsrett. I den amerikanske Sarbanes-Oxley Act
fra 30. juli 2002 ble varslingsrutiner obligatorisk for selskaper på New York Stock
Exchange. Daugareilh skriver:
In the name of ethics, individual workers are called upon to step in and report any-one
who is likely to damage the interests of the firm (ibid s. 95).
Daugareilh er opptatt av hva som kan skje når arbeidstakere pålegges en
varslingsplikt i for eksempel korrupsjonssaker, eller i andre saker som kan være
til stor skade for virksomheten dersom de blir offentlig kjent. Hun viser til at i
kjølvannet av US Sarbanes-Oxley Act har stadig flere transnasjonale selskaper
innført en varslingsplikt som del av virksomhetens retningslinjer for samfunnsansvar
og virksomhetsstyring (ibid s. 106). Tillitsvalgte eller andre representanter
for de ansatte har bare i et fåtall av tilfellene vært med på å utforme disse varslingsretningslinjene.
De har derfor heller ikke deltatt i diskusjoner om hva de skal
inneholde, hva det eventuelt skal være en plikt å varsle om, hvordan saken og
den som varsler skal behandles og hvordan den som er ansvarlig skal håndteres.
Varslingsrutinene er i stor grad utformet av ledelsen eller andre i eller utenfor
selskapet, som eksempelvis eksterne advokatkontorer eller konsulentbyråer.
Manglende medvirkning fra tillitsvalgte, verneombud eller andre representanter
for de ansatte kan ha betydning for arbeidstakernes tillit til rutiner, og ikke
minst rutinenes pålitelighet. Empiriske funn viser at involvering av tillitsvalgte
og arbeidstakerrepresentanter generelt kan gjøre stor forskjell når det gjelder
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt