Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
150
Avslutning
Undersøkelsen er rettet mot de som arbeider med å skape og formidle kunstneriske
uttrykk og ytringer til daglig. Vi var først og fremst opptatt av hvordan den
kunstneriske siden ble oppfattet, men spurte også om mer tradisjonell ytringsfrihet:
Flere av våre spørsmål bekrefter at kunstnere forstår at de har en «posisjon
som forfatter/kunstner» som gir «fordeler når det gjelder å komme til orde
i norske medier». Spesielt forfattere (67 prosent ) bekrefter dette, og 34 prosent
av de visuelle kunstnerne. Og 56 prosent av forfatterne (mot 37 prosent av de
visuelle kunstnerne) oppfatter det slik at de har et «særlig ansvar for å ytre seg på
vegne av svake grupper i samfunnet». Vi har altså å gjøre med en profesjon som
oppfatter sin rolle og identitet i relasjon til en idé om en offentlighet, der deres
ytringer skal spille med. Dette klinger godt opp mot nyere kulturpolitisk tenkning
rundt begrepet «ytringskultur», som særlig ble beskrevet i Enger-utvalgets utredning
(NOU 2013: 14) om kulturpolitikken fremover. Det er samtidig en sannsynlig
indikasjon på at kunsten og kunstnerrollen er i endring, og at ytringsperspektivet
innebærer – eller inviterer til – en tydeligere kobling mellom kunst og politikk i
tiden fremover. Nye kunstneriske strategier og legitimeringer av kunstnerrollen
utvikles, som når undervisning og kunstteori fremhever kunstens virkninger i
det offentlige, som former for utforskninger og utprøving av nye mediers og
kunstformers erkjennelsesmuligheter i et stadig mer komplekst mediesamfunn.
Her mangler det ikke på ytringer, men det å bli sett og hørt er knappe goder.
Undersøkelsen bekreftet at kunstnere har tillit til den juridiske beskyttelsen av
kunstnerisk ytringsfrihet, men at offentligheten ikke alltid ivaretar kunstnere og
kunsten på måter som føles betryggende. Undersøkelsen gir klare indikasjoner
på at en andel kunstnere opplever ytringssituasjoner som er problematiske, og
at det er en andel norske kunstnere som har konkrete erfaringer med former for
sensur. De kulturpolitiske føringene og den statlige finansieringen og anerkjennelsen
av kunsten anses i denne sammenheng som viktige og positive, men
også som akilleshæler, som dersom de svekkes, kan påvirke situasjonen for
kunstnerisk ytringsfrihet i Norge.
Overfor det politiske fremstår den engasjerte kunstneren som et sterkere
ideal enn den desinteresserte kunstneren, men det er i følge undersøkelsen
ikke de mest aktuelle og partipolitiserte temaene (for eksempel norsk deltakelse
i internasjonale konflikter eller Europeisk integrasjon), men de langsiktige
(menneskerettigheter og fredsarbeid), som flest kunstnere er opptatt av, i sitt
arbeid. Som en potensiell avant-garde fremstår uansett kunstnerne i undersøkelsen
som svært forskjellige og mangeartede, og det er ingen grunn til å
tro at ytringssituasjonen for norske kunstnere er generelt truet, eller at den har
redusert mangfold eller begrenset konkrete ytringer i særlig grad. Inntrykket er
også at det er offentligheten og ytringskulturen rundt kunsten, og ikke kunsten
og ytringen i seg selv, som anses som mest problematisk. Det er ikke er den
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt