Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
145
Subjektivt sett kan dette være en følelse som hver enkelt kunstner får når det blir
flere kunstnere, og et større marked å konkurrere i. Som Per Mangset påpeker
i sin analyse av kunstnerstudenter og kunstnerroller er kunstneryrkene også
risiko yrker som gir usikre utsikter til både jobb og inntekt;
[…] de byr på stor usikkerhet når det gjelder kunstnerisk anerkjennelse; og de representerer
i høyere grad enn mange andre yrker en type eksistensiell risiko når det
gjelder selveksponering (Mangset 2004, s. 200).
Mange er kalt, men få er utvalgt er den talende tittelen på rapporten, og Hans
Abbings forskning om kunstnerøkonomi og kunstnerroller er en rød tråd i analysen
(Abbing 2002). Men oppfattelsen av at kunstnerens stilling er svekket kan
også være preget av at andre institusjoner i samfunnet har fått mer prestisje
og makt. Den relative posisjonen til kunstnerne kan sies å ha blitt svekket av at
vi i løpet av de siste 10 til 20 årene har hatt en samfunnsutvikling preget av en
rivende teknologisk medieutvikling, økende globalisering og internasjonalisering,
og et sterkere ideologisk og kunnskapsrelatert hegemoni for økonomisk basert
legitimering og styring av samfunnet. For å ta det siste først: Den klassiske
legitimeringen av kunstnerrollen i et autonomt kunstfelt, der kunstens legitimitet
og kapital var koblet til en idé om «kunst, for kunstens skyld», er mer og mer
fortrengt av en forståelse av at kunsten nå må leve aktivt i «det økonomiske»,
for eksempel ved en tilnærming mellom kunst og næring. Og den økende globaliseringen
har ført til at det å være «norsk kunstner» ikke har samme kulturelle
betydning som tidligere. Mer enn før konkurrerer og kommuniserer kunsten og
kunstneren på et internasjonalt nivå, med en grunnantakelse om at kunst og
litteratur er noe som overskrider det nasjonale. Dette vil i ulik grad være sant
for forskjellige kunstnerskap og forfatterskap, og kunne skape vidt forskjellige
opplevelser av at forfattere og kunstneres stilling i samfunnet er styrket eller
svekket. Den teknologiske utviklingen har også medført at skillet mellom amatør
og profesjonell må trekkes på nye måter, og har til en viss grad gjort at kunstnerens
og forfatterens ytringer ikke er like unike og enestående som før. Det
er flere som ytrer seg «kunstnerisk», og flere som selv publiserer sine dikt og
essays, eller viser sine kunstverk på Facebook og Youtube.
I denne situasjonen kunne man tenke seg at det å motta støtte fra det offentlige
eller det å gjøre oppdrag for staten, for eksempel slik de visuelle kunstnerne ofte
gjør når de arbeider med utsmykningsoppdrag gjennom KORO, kunne oppleves
som en form for instrumentalisering og ytterligere svekkelse av kunstnernes
makt og kontroll, denne gangen overfor det politiske feltet. Men de svarene vi
fikk på de spørsmålene vi spesifikt stilte på dette området, viste at offentlige
oppdrag ikke ble ansett som spesielt problematisk av de visuelle kunstnerne, i
forhold til kunstnerisk ytringsfrihet. Slik KORO forvaltes i dag er det altså ikke
belegg for å si at kunstnere opplever statlige utsmykningsoppdrag som utidig
instrumentalisering, eller som en innskrenkning av deres ytringsfrihet.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt