Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

2 Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten?
35
mindretallets synlighet, og medfører at de med mindre utbredte standpunkter
i mindre grad er villig å uttale seg. Den offentlige debatten blir dermed mindre
mangfoldig, og mindre preget av uenighet. Dette er alvorlig for demokratiske
samfunn, som i utgangspunktet «trenger uenighet». Uenighet bidrar til bedre,
mer kritiske diskusjoner og til mer velfunderte politiske avgjørelser (se Sunstein,
2003).
Forskning om stillhetsspiraler har vist at debattklimaet spiller en rolle for
borgernes vilje til å ytre seg (Johnson, 2004; Mutz, 1998). I mer polariserte
omgivelser synker viljen til ytring, fordi faren for negative reaksjoner oppfattes
som større. En lang forskningstradisjon har vist at ulike faktorer har betydning
for viljen til å delta i politisk debatt; kjønn, alder, utdanning, politisk interesse og
medieeksponering (Hayes, Scheufele, Huge, 2006; Verba og Nie, 1972). Men i
tillegg til disse faktorene finner nyere litteratur at iboende individuelle personlighetstrekk,
kalt «tilbøyelighet til selvsensur» (willingness to selfcensor), delvis
kan forklare individenes tendens til å holde tilbake egne meninger i situasjoner
hvor de oppfatter at andre er uenige. Tilbøyelighet til selvsensur måles gjennom
utsagn som; «det er vanskelig for meg å uttrykke meningen min når jeg tror
andre er uenige med meg.», og «jeg mener ofte at personer rundt meg tar feil i
det de sier, men lar være å korrigere dem».
Tilbøyelighet til selvsensur henger sammen med sosial og politisk kontekst,
og med opplevd debattklima (Hayes, Glynn og Shanahan, 2005). I befolkningsstudien
har vi brukt tilbøyelighet til selvsensur-skalaen, men i tillegg har vi gått et
skritt videre, ved å be respondenter oppgi hvor ofte de lar være å ytre meninger
som er viktige for dem, på hvilke arenaer og hvorfor. Ut fra dette kan vi for
eksempel si noe om hvorvidt frykt for latterliggjøring er en viktigere grunn til å
holde meninger tilbake i offentlig debatt enn ønsket om å ta hensyn til andres
følelser. Dermed har vi mulighet til å diskutere ulike former for selvsensur – og
om det handler om respekt for andre, frykt eller konformitet. Vi har imidlertid
valgt å bruke begrepet «selvbegrensning» for å understreke at det å holde
meningene sine tilbake kan handle om å etterleve det man opplever som en
positiv norm, ikke bare om frykt eller opplevd sosial tvang.
I det som følger skal vi se på hvordan befolkningen veier ytringsfriheten målt
opp mot andre hensyn, før vi går nærmere inn på toleransen for ulike typer
ytringer på ulike arenaer. Først skal vi si litt om de spørsmålene i undersøkelsen
som er brukt som grunnlag for analysen.
Om metode
Til analysen har vi brukt tre sett av spørsmål om holdninger til ytringsfriheten,
og et spørsmålsbatteri der respondentene ble bedt om å oppgi om de ville være
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt