Dansk tidsskrift for teologi og kirke - Menighedsfakultetet

More documents

Recommendations

Info

34 Torleiv Austad læren fikk sitt lutherske preg, gjaldt det å demme opp for biskopenes verdslige makt i senmiddelalderen. I Den augsburgske bekjennelse, artikkel XXVIII (Om kirkemakten), sies det uttrykkelig at biskopene har “befaling fra Gud om å forkynne evangeliet, tilgi og fastholde synder og forvalte sakramentene”. Etter evangeliets fullmakt har de ingen verdslig makt. Og staten på sin side har å gjøre med “andre ting enn evangeliet”. Den skal verge “legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett”. Var de lutherske reformatorene redde for kirkens verdslige makt, så har kirken i nyere tid, særlig i det 20. århundre, fått erfare statens interesse av å ha makt over kirken. Frykten for at staten utvider sitt maktområde til også å herske over kirken, har vært reell og er det fortsatt på flere steder i verden. Derfor kan det være på sin plass å gjenta hva som står i Den augsburgske bekjennelse, nemlig at den kirkelige og den verdslige makt ikke må blandes sammen. Avsluttende refleksjoner Det kritiske spørsmålet er om to-regimentslæren som overordnet modell treffer det konkrete politiske og kirkelige landskapet i Norge i dag. Modellen kan lett bli for abstrakt. Erfaringene fra kirkekampen under okkupasjonen kan ikke uten videre overføres til dagens situasjon. Den gang var det krigstilstand og frontene sto steilt mot hverandre. Slik er det ikke i våre dagers demokrati. Dessuten har både staten, samfunnet og kirken endret seg i løpet av de 60-70 år som er gått siden krigen. En iøynefallende forskjell mellom den gang og nå er at samfunnets verdigrunnlag ikke lenger oppfattes så entydig basert på “den evangelisk-lutherske Religion” som tilfellet var under okkupasjonen. Det gjør det vanskeligere å få staten og andre samfunnsinstitusjoner til å erkjenne at de har Dansk Tidsskrift for Teologi og Kirke / 02 / 11 et gudgitt ansvar, og at de skal utøve dette i respekt for Guds bud og ordninger. Kirken kan risikere å tale ut i tomme luften hvis den gir seg til å minne institusjoner i samfunnet om at de i sin virksomhet står til ansvar overfor Gud, som er øverste øvrighet. Selv om den kristne og humanistiske tradisjonen fortsatt øver en viss innflytelse i samfunnslivet, er det utvilsomt vanskeligere å nå fram med en etisk og politisk argumentasjon på tydelige kristne premisser. Mens så godt som hele befolkningen tilhørte Den norske kirke under okkupasjonen, er det i dag om lag 80% som formelt er medlemmer av kirken. Nedgangen skyldes først og fremst innvandringen, utmeldinger av kirken og overgang til andre trossamfunn. Både islam, alternative religiøsitet og Human-Etisk Forbund (HEF) bidrar på forskjellige måter til et mangfoldig livssynsmarked og en mer sekulær stat. Det er vanskeligere for kirken i dag å få bred oppslutning om sine kristne synspunkter. Svekkelsen av kristendomsfaget i skolen har også ført til betydelig mindre kunnskap om kristen tro og kristent liv i folket. Staten forholder seg ikke bare til kirken, men til en rekke forskjellige religiøse og livssynsmessige grupperinger. Det ligger derfor nær å spørre: Kan en sekulær stat være eksponent for Guds verdslige regimente? I prinsippet er svaret ja, så fremt den opptrer som rettsstat. Men hva betyr det i praktisk politikk? I et demokratiet vil staten i stor grad innrette sin politikk etter folkeviljen, uten å spørre etter kirkens forståelse av Guds bud og ordninger. Det gjør det vanskeligere for kirken å nå fram med en kritisk vurdering av den rådende politikken i lys av to-regimentslæren, slik tilfellet var under okkupasjonen. Det hører også med til bildet at nåtidens kultur er farget av individualismen. På en rekke områder i livet formes livsmønsteret
av hva den enkelte ‘føler’ er rett og godt. Både samfunnslivet og det religiøse livet, inkludert kirkelivet, bærer preg av dette. Individualismen gjør det i mange tilfeller vanskelig å tale på en folkekirkes vegne, og enda vanskeligere å få bredt gjennomslag i folket for et kirkelig budskap. I en kultur med tydelige individualistiske trender treffer ikke to-regimentslærens verken folkelivet eller kirkelivet slik som i den gamle kristne enhetskulturen. Demokratiet er basert på at borgernes tar politisk ansvar for samfunnslivet. Det gjelder også for de kristne. De kan utøve sitt samfunnsansvar gjennom politiske partier og sin stemmegivning så vel som gjennom familien, yrkeslivet og sosiale og humanitære initiativ. Mange kristne er opptatt av å formidle sine verdier og normer inn i samfunnsdebatten i håp om at de skal kunne påvirke viktige beslutningsprosesser. Spørsmålet er: Hvordan skal dette gjøres? Er det i strid med to-regimentslæren å danne kristelige politiske partier? I den noter 1 Ifølge Pew Research Centre i Washington vil antall muslimer i Norge mer enn fordobles i løpet av de kommende to tiår og utgjøre 6,5% av befolkningen i 2030, beregnet til 359.000 mennesker. 2 Til forståelse av bruken av to-regimentslæren under okkupasjonen, se Torleiv Austad: Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 1940-45 med innledninger og kommentarer, Kristiansand: Høyskoleforlaget 2005, særlig 269-290 (Teologisk tolkning av kirkekampen). 3 I Hyrdebrevet, som biskopene sendte ut i januar/februar 1941, heter det: “Etter kirkens bekjennelse står kirken i forhold til en rettsstat, idet staten ved sine organer forutsettes å opprettholde den rett og rettferdighet som er en gudvillet ordning” (se Austad 2005, 51). 4 Anført av biskop Eivind Berggrav tok kirken under okkupasjonen et oppgjør med det tradisjonelle “øvrighetskryperiet” i lutherdommen to-regimentslæren i dagens norge grad et politisk parti presenterer sitt program som uttrykk for kirkens syn, tyder det på en sammenblanding av det åndelige og det verdslige regimente. Det er også et tegn på misbruk av denne læren hvis en forsøker å utlede et politisk program av evangeliet og tillegge det Jesu autoritet. Men hvis et slikt parti baserer sin politikk på etiske prinsipper i kristen tro og tenkning, behøver det ikke å kollidere med to-regimentslæren. Det burde være mulig å utforme en politikk både på generelt grunnlag og i konkrete saker som er styrt og farget av kristne synspunkter. Om politiske partier som formidler slike verdier, kaller seg kristelige eller ikke, er ikke et prinsipielt spørsmål. Hvordan dette eventuelt skal gjøres, gir ikke toregimentslæren noe direkte svar på. Dens betydning i denne sammenheng ligger i å si nei hvis et politisk parti gir seg ut for å tale på vegne av kirken eller i evangeliets navn. Det ville være en sammenblanding av åndelig og verdslig myndighet. som gikk ut på at en kristen skulle underkaste seg enhver øvrighet. Berggrav tolket Rom 13 slik at det kun er rettsstaten – den staten som ikke er til redsel for den gode gjerning – som en skal lyde. Han argumenterte med at for Paulus er det “ikke staten som er suverén, men Retten”, se hans bok Staten og mennesket. Oppgjør og framblikk, Oslo: Land og kirke 1945, 201. 5 Fra Hyrdebrevet, se Austad 2005, 51. 6 Jf. bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som lå til grunn for prestenes embetsnedleggelse påskedag 1942. Her sies det uttrykkelig i artikkel V at Gud er “alle ordningers Herre og Over-øvrighet”, se Austad 2005, 146. 7 Jf. Torleiv Austad: “Naturretten i den norske kirkekamp”, Tidsskrift for Teologi og Kirke 53, 1982, 131-145. 8 Lars Korvald var statsminister i en mindretallsregjering i 1972-73, mens Kjell Magne Bondevik var statsminister i Sentrumsregje- Dansk Tidsskrift for Teologi og Kirke / 02 / 11 35
Page 1 and 2: Dansk tidsskrift for teologi og kir
Page 3 and 4: oG polItIk IntroduktIon Er kirken p
Page 5 and 6: Fra en til to byer: kristen genfore
Page 9 and 10: Forholdet folk-stat-kirke i politis
Page 15 and 16: linje med andre af slagsen, for eks
Page 19 and 20: 360-graders teologi i en smedje tor
Page 21 and 22: Luther afviser således Romerkirken
Page 23 and 24: nemlig på den ene side Romerkirken
Page 25 and 26: når Paulus taler om, at de kristne
Page 27 and 28: ter Luthers opfattelse med god samv
Page 29 and 30: folkningen er muslimer. 1 Ellers er
Page 31 and 32: to-regimentslæren i dagens norge M
Page 33 and 34: gere å hevde at en her bygger på
Page 35: som gjerne går under navnet ekkles
Page 39 and 40: FrA en tIl to byer Kristen genfores
Page 41 and 42: Svaret synes at ligge i den måde,
Page 45 and 46: modstridende ansigter, som Alasdair
Page 49 and 50: endnu ikke er fuldbyrdet, er ikke,
Page 53 and 54: Ariadne auf Naxos metaforen udspill
Page 57 and 58: missional teologisk uddannelse: det
Page 59 and 60: Grundtvig, kristendom og politik At
Page 61 and 62: Grundtvig, kristendom og politik Gr
Page 63 and 64: ske og de jordiske ting, og heraf k
Page 65 and 66: I det følgende citeres nogle af di
Page 67 and 68: var Danmark i det 19. århundrede m
Page 69 and 70: FrIHed oG FællesskAb - ArVen eFter
Page 71 and 72: er frihed til forskellighed. Frihed
Page 73 and 74: friheden derimod: Ytringsfrihed ska
Page 75 and 76: dagsorden for de vestlige samfund.
Page 77 and 78: Men det kan lade sig gøre, hvis l
Page 79 and 80: dansk oases vision for kirkens enhe
Page 81 and 82: dansk oases vision for kirkens enhe
Page 83 and 84: Desmond Tutus udgangspunkt er det d
Page 85 and 86: denne bog interessant. Wright viser
Page 87 and 88:
dansk oases vision for kirkens enhe
Page 89 and 90:
Anmeldt af Jeppe bach nikolajsen da
Page 91 and 92:
TIMOTHY KELLER DE FORTABTE SØNNERS
show all

Dansk tidsskrift for teologi og kirke - Menighedsfakultetet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?