ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

så skjer det. Blow out, venstre bakhjul. Men heldigvis kommer reservehjulet
raskt opp å kjøre godt hjulpet av skogsarbeidere utrustet med automatjekk
og pumpe. Hjelpsomt folkeferd. For litt siden ble gutta jaget fra skauen
til tidlig lunsj av en illsint grizzly. Gjett om de løp og så fant de oss,
strandet i vegkanten. Så beleilig.
Grå og svart bjørn er de vant med her langs Fraser River. Elven som
ombestemmer seg. Gjør helomvending ved Prince George og renner tilbake
mellom Colombian og Coast Mountains for heller å drenke eplehager og
pærelunder sydover mot Vancouver. I lengden er det kjedelig å reise
gjennom tunge skoger. Og som Askeladden tar også vi sjumilsstøvler fatt, ut
over de syv blåner. Ut mot havbrynet, Kitimat. En av de få dypvannshavnene
i vest hvor elver av størknet lava flyter i ro og varme svovelrike kilder
springer i moterette badeland.
Helt ytterst ut til Stillehavets nordlige strender vil vi. Ut der djerve
planer om å bygge kontinentets største by forliste mot et fjell av is og
ble gravlagt med Titanic. Ut til hermetikkindustrien som mistet markedet
straks skandinaviske fabrikkskip introduserte fryseteknikk, ispinner av
fisk. Dit ut spekkhoggere fortsetter å jage fiskestimer mot Skeena River's
tåkeland. Men først må vi over Hazelton.
Platået tar i mot med paletter i sjøenes kjølige vannspeil. Markene dekket
i høstfargeprakt lar seg villig bedekke av gullgule blader. Skogland hvor
penselen stryker det brune og grønne med rødglødende iver, frostrøde kinn
mot vinter, dufter livlig av sopp og nøtter. Og så langt elvene trenger inn
i landet svømmer laksen. Til moderlandet voktet av ulver. Fritt, ved juvets
rand residerer høvdingen. Og vi er lutter øre mens Skeena River
pulveriseres mot dypet. Her hvor trollet bergtok De Syv Søstre og målbandt
indianerstammen som hadde landet til låns. The Silent People.
Og mens Alaskas mektige fjell kledd i nysne en stakket stund holder
vinteren i sjakk slår vi lag med Skeena Line, en gøy smalsporet damptog som
ble anlagt i 1876 da den erstattet flatbunnete hjulbåter, for å frakte
handelsutbyttet lettvint ned til kysten og profitten. Nå er den
turistattraksjon tre dager i uken. Med ombytte i Smithers kan rundreisen
fra Vancouver båt-tog realiseres. Vi, på hjul, holder oss til landevegen.
Intet dårlig alternativ. Langs elven har mange tatt oppstilling med
fiskekort og stang. Indianere har opphavsretten og viser villig hvordan
laksen best håves ut av stryket. Et lite øyblikk og vips, to kjemperugger
ligger og gisper etter været. Så er det fritt frem for oss andre. Vi
stanser hvor vi vil underveis og hvor enn vi ender er hjelpsomhet og
forhold tilpasset nettopp sånne som meg.
Dette blir det siste fotografi jeg noensinne knipser av min kjære..
Jeg registrer sykdomsutviklingen daglig nå, fingrene svikter og kameraet
"så lett at selv mor kan det" faller meg for tungt. Syv måneder har gått
siden diagnosen ble stillet. Tilmålt levetid 28,0 måneder. Og i dette tempo
blir det nok ikke meget tilbake av kroppen. Når jeg kommer hjem må jeg se
etter ALS vennlig datautstyr. Stellet Ian etter hvert har påtatt seg må
pleiere utføre, heretter. Mates må jeg også, om jeg skal bli mett.
Du verden hvor travelt det blir å få alt på plass så jeg kan konverteres
til en techno sapiens. Og med sonder til næring og respirasjon i tillegg,
hva blir det igjen av meg. En hjerne på Norgesglass? Science fiction har
visst gått i oppfyllelse i min tid, mennesket fanget i sitt eget
skaperverk.
Hva i all verden skal denne mulighet lære meg. Dette nye klasserom hvor liv
og død er totalt satt på spissen. Overlatt til selv å velge hva jeg vil, er
det lett å glemme alle hensyn jeg bør ta. Roller og verdier som bevisstløst
er ervervet gjennom livet jeg til nå har levet må etterprøves, nøye. Dette
angår mange flere enn meg. Hvorfor slapp jeg ikke heller unna med en
takstein i planeten.
Når jeg kommer hjem må jeg prøve å bli kjent med andre under samme
underlige stjerne, kanskje kjenner vi oss selv igjen? I tolvte time går jeg