ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

synet som møter det som er igjen av meg før jeg uten fallskjerm splintrer
speilet, er sørgelig. Og ute på den dype sjø får jeg øye på mitt
egentlige Jeg, og erkjenner all den lengsel som brakte meg inn på livets arena
for å vokse i styrke og ikke som denne gangen, glemme den.
På premieredagen akter jeg å stå beredt og vandre gjennom dødens gate
som en sol på ørnevinger.
Wenche
3.
Subject:
MITT UMULIGE HUS: ALARMER
Date:
Tue, 10 Nov 1998 19:36:32 +0100
From:
"Åse Samsonsen"
To:
"Birger"
MITT UMULIGE HUS: ALARMER.
Da jeg i 1994 begynte å bli ustødig på bena, overtalte en venninne
meg til å skaffe meg en trygghetsalarm. Så jeg kontaktet Trygghetssentralen
(Senereble Trygghetssentralen overtatt av Falken.) og snart hadde jeg et
svært aparte smykke på armen.
Ja, jeg kunne få det som et smykke rundt halsen, men du verden!
Såååå gammel var jeg da virkelig ikke!
Men hovmod står for fall. På mine turer rundt i huset, først til
fots, senere i rullestol, skumpet jeg stadig borti bord og dørkarmer og
annet fast interiør. Selvfølgelig traff jeg med armen - og selvfølgelig
utløste jeg alarmen. Dette ble jo etter hvert ganske pinlig! Til slutt ba
jeg pent om å få den rundt halsen. Det løste iallfall det problemet.
Ettersom jeg ble mer avhengig av rullestolen, kom også behovet for å
kunne betjene alle de tekniske detaljer som finnes i et hus. Lys, tv, radio
og musikk, telefoner, gatedøren, sengen med mer. Dvs en områdekontroll.
Jeg fikk et system fra Gewa som jeg liker svært godt.
Den første tiden brukte jeg hendene til å betjene Gewaen, som jeg
kaller den. Men hvor lenge var Adam i Paradis? En trist dag, klarte jeg ikke
lenger å trykke på denne områdekontrollen. Hjelpemiddelsentralen
installerte en scannerknapp på den, dette gikk mye bedre. Sjelefreden
ble gjenopprettet. Nå hadde jeg 2 knapper å holde styr på.
Et problem fantes nok. Dersom jeg om natten trengte hjelp for
eksempel dersom jeg fikk drikke i den gale halsen, eller fryser, var jeg ikke
i stand til å vekke min mann. Så her var gode råd dyre - eller kanskje
ikke. I en alarmforretning fikk vi tak i en veskealarm. En slik som vi
putter i vesken og har en tilknyttet snor rundt håndleddet. En slik som alltid
går av når vi leter etter busskortet og bussen er full i folk og vi er
sist innpå. Den bråker noe infernalsk.
Denne hengte vi på sengen min. Jeg behøvde bare trekke den av, - Odd
ville garantert våkne.
Nei, jeg brukte den ikke. Jeg torde ikke, var redd for å vekke hele
nabolaget. Neste morgen kom hjemmesykepleien for å hjelpe meg opp.
Ved et uhell kom den ene til å dytte alarmen slik at snoren gikk av. Det
resulterte i et infernalsk spetakkel.
Hjelpen min holdt på å besvime, de skjønte ikke hva som var fatt. Jeg
lo så godt at jeg fikk ikke et ord frem. Jeg la den vekk, ingen vits i å ta
livet av mine hjelpende hender, jeg er altfor glad i dem til det.
Ikke ønsker jeg hjertestans på Odd heller , alarmen ble lagt vekk.
Resten av knottene har fungert veldig bra i lang tid. Men ALS går