ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

det bra, men det var også et men...... et catch-22 som Rostrup følte seg
kallet til å gjøre meg oppmerksom på.
På grunn av det drastiske cortisonforbruket var haken min blitt så full av
fett at hver gang jeg så meg selv i speilet (det blir mer og mer sjelden),
ser jeg en glattraket og tannløs orangutang. Forfengelighet og cortison går
ikke bra sammen. Det var dessuten en kort hals fra før av, og risikoen for
å komme borti stemmebåndene med skalpellen var ikke helt ubetydelig, men
det sterkeste argumentet mot å gjøre dette var at det var noe i retning av
et medisinsk eksperiment å koble en hjemmepustemaskin til en ALS-pasient.
Det var visst aldri prøvet før i dette landet. I følge medisinsk
forskningsinstitutt i Trondheim er det ca 180 mennesker som får diagnosen
ALS pr. år, men da min venn professor Schioldborg spurte hvor mange av
disse som hadde hjemmerespirator fikk han til svar bare èn, og det var
altså meg. I allefall satt jeg igjen med inntrykket av at det var en
relativ sjelden foreteelse med uklare, eller snarere uvisse prognoser. Når
det var sagt, trodde likevel den gode doktor at jeg tilhørte en type som
kunne klare et slikt inngrep, men det måtte høyst sannsynlig bli foretatt
bare med lokalbedøvelse. Dette skremte meg mer enn noe annet for ved siden
av å være en gjennomført hykler, så er jeg også meget feig og redd for
smerter, som jeg har fått smakt ganske mye av i det siste. Tanken på å få
noen nåler stukket inn i halsen og høre på disse kirurgene diskutere
hvordan det hele foregikk gjorde meg skeptisk til planen. Dersom jeg ikke
ville gå med på dette hadde jeg bare et par dager til å si fra.
Mens jeg ligger der i en behagelig døs, hører jeg en stemme bak meg. Jeg
tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var
litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem, jeg tror
ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og
presenterte seg som narkoselege Kvalstad. Jeg trakk et lettelsens sukk da
jeg hørte at jeg ikke skulle lokalbedøves likevel, for de var kommet frem
til at jeg hadde et hjerte som en traverhest. Det var heller ikke noe i
veien med mine lunger, til tross for et langt røkeliv med varierende typer
tobakk, noen lovlige, andre mindre lovlige. De mente derfor at det var like
greit å bruke den fullstendige nedsovning, slik at de kunne arbeide med
fettklumpen jeg hadde under haken i ro og mak.
Nu tar dr Kvalstad i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å
kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer som hittil ikke hadde
sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin
eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente
norske dialekter; "nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på,
Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og
jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen."
Dette opprørte meg, for en av forutsetningene for å gå med på dette
eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne
jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter. Og siden det å skrive, var
og fremdeles er ,bare et annet ord for å leve, så begynte jeg å gråte og
ropte at de skulle stoppe operasjonen for jeg var blitt lurt. En eller
annen kortvokst kirurg, Dr Torjussen, prøvde å trøste meg, ved å si at vi
hadde truffet hverandre i et selskap hos en kjent kunstner, og jeg sa noe
om at jeg ikke kjente ham igjen, for han hadde allerede dradd ned masken.
Så sa den galgenhumoristiske Kvalstad at det var best om jeg ikke snakket,
hvis jeg mot all formodning skulle våkne opp av narkosen, så ville jo det
norske folk bli spart for mer svada fra min hjerne. Det siste jeg tror jeg
sa var at det var nok flere enn det norske folk som kunne trekke et
lettelsens sukk, for mine bøker var oversatt til mer enn tredve språk. Så
forsvant jeg ned i den behagelige død som ble til mindre enn et nanosekund,
et lite øyeblikk som faktisk besto av tre timer. (I en telefonsamtale med
doktoren i går blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at
det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av
hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre