ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

Uten denne hjelp ville det være hardt å være Birger, som er hardt
angrepet av ALS.
Men dette er i vårt danske naboland. Vårt norske situasjon er ganske
annerledes. Også her er systemet med personlige assistenter innført,
men ikke for alle. Med mine 55 år, er jeg for gammel, og fordi ALS er en
progressiv, uhelbredelig sykdom, er jeg uaktuell som kandidat.
Dette betyr mye for meg. Jeg er ikke redd for døden, men ikke for å
leve heller. Men en personlig hjelper ville uansett- være en enorm hjelp for
både meg og min mann. Tenk å kunne
ta seg en tur ut, enten til å besøke venner - eller bare en tur i det fri?
Eller at min bedre halvdel kan føle seg trygg når han er på jobb, - eller
vil ha en frikveld! Dette ville være bra for oss begge.
Alle i min situasjon bør bli innvilget denne ordningen.
All denne diskusjonen om retten til å dø, hvorfor ikke følge opp med
en diskusjon om retten til å leve et verdig liv? Med dagens teknologi,
er det mulig å leve et godt liv, til tross for store handicap.
Men - hjemmesykepleien har ikke kapasitet til å gi meg så mye hjelp.
Skulle jeg være så heldig å få personlige assistenter, ville det gå av
budsjettpost ekstrahjelp hos hjemmesykepleien, derfor ville nødvendig
hjelp til meg, gå på bekostning av andre som trenger like mye hjelp. Et
slikt system er vi ikke tjent med.
Nei, dødssyke mennesker trenger ikke hjelp til å dø, - døden kommer
tidsnok. Vi trenger hjelp til å få mot - og mulighet- til å leve det
som er igjen av livet, - på en verdig måte.
Er ikke dette verd en diskusjon?
Klem fra Åse
Slut på ALS-Forum 26