ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

med Pressens Faglig Utvalg at jeg bruker verbet "å ruve". Det dreier seg nemlig
om en kjernesunn og ruvende personlighet som nu kunne ta hevn over alle de
injektiver og skjellsord jeg hadde bombardert henne med over telefon
i årenes løp.
En liten digresjon i forhold til dr. X. Da jeg våknet av narkosen og
mot alle spådommer kunne skvise ut noen ord fikk jeg vite av hans
kolleger, som skal forbli anonyme, at det der skulle jeg ikke bry meg noe om.
Den
navnløse doktor var nå en gang slik, det var hans stil - for akkurat
som soldater i skyttergraven utvikler en egen barsk sjargong, gjør
narkoseleger det samme.
"Nå Jensen skal jeg illustrere hva jeg mener. Doktor No Name
er en forbannet dyktig yrkesmann, men sett at vi, hans kolleger, var på en
kanotur på Kongofloden og doktor Ingenting fallt over bord ville
ingen av oss løfte en finger for å hjelpe han for alle visste at krokodillene
ikke ville ha lyst til å spise ham."
Er dette mitt påfunn er det i allefall ikke under narkose.
Videre, for å gi både den unevnelige sykepleieren og ditto lege
mulighet for å ta igjen løste jeg dem begge, gjennom min advokat Øystein
Vikstøl, fra taushetsplikten og da jeg var i tvil om de kontroversielle
avsnittene kunne være injurierende fikk jeg som svar at det bare var å la de gå
til trykk.
Og nu tilbake til de refsende dommere i PFU. Som skjønnlitterær
forfatter har jeg ingen "Vær Varsom Plakat" foran meg når jeg skriver. Og for å
dumme meg ut en gang til visste jeg ikke at journalister og
redaktører utøver sitt yrke med en slik plakat hengende over skrivebordet. Jeg
skriver uten annen selvsensur enn den estetiske, og regner det for
forlagskonsulentens gebet å annta eller refusere. I enkelte
tilfeller kan det være på sin plass at ting i en roman blir gjort til gjenstand
for
diskusjon. Min bok "Line" for eksempel kom farlig nær å være en
nøkkelroman og ettersom det aldri har vært min hensikt å skade noen,
hadde jeg ingen vanskeligheter med å stryke enkelte passasjer.
Det samme må gjelde i forholdet mellom en artikkelforfatter
og en redaktør. Det er helt klart redaktørens oppgave å gjøre forfatteren
oppmerksom på at elementer i en tekst står i fare for å komme på
kollisjonskurs med det selvbestaltede presseutvalgets regelverk for
god takt og tone, og sørge for at forfatteres personlige vendetta mot
navngitte personer ikke får boltre seg uhemmet under skalkeskjul av å
være ukrenkelige litterære perler i likhet med Koranen og Bibelen. Jeg tar
på meg alt ansvar for det som står i artiklene i samme grad som jeg
fraskriver meg ethvert ansvar for det som etter "Vær Varsom Plakaten" helst
burde vært usagt.
Ingen unnskylder eller tilgir operasangeren fordi han er hes, og
Svein Egil Omdal (leder av Pressens Faglige Utvalg) som ellers krever saklighet
av de som setter ord på trykk, spør om det er fordi jeg er døende at jeg
stiller i en særklasse. Dette finner jeg ikke bare sårende men påfallende
iskaldt.
En gang i tiden skal Omdal også dø, og jeg unner ham ikke å dø på
den samme nådeløse og fornedrende måte. Kanskje han burde ta en titt på
sin "Vær Varsom Plakat" før han tar skrittet over grensen til det
injurierende.
to be continued........
Axel