ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

3.
DAGENE GÅR.
Så kom det et nytt nummer av ALS-Forum, og jeg takker! Det er noe underlig med
dette, men det
er en slags trøst å vite at jeg ikke er alene med denne sykdommen. Det er i
disse dager nøyaktig 11
år siden jeg ble sykmeldt, og jeg må tenke tilbake på denne første tiden. Jeg
følte meg egentlig ikke
syk, det var bare bena som ikke ville lystre og balansen som sviktet. Jeg var
sågar på to feriereiser i
1987, i april/mai til Kreta hvor jeg balanserte forsiktig omkring, og i
september til Tyrkia, men da var
jeg blitt en smule verre. Det var da jeg kom tilbake fra denne reisen at jeg
fikk time på nevr. avd., det
er jo helsekøer overalt i Norge, og jeg hadde ventet siden mars måned. Der var
forøvrig en annen
mann som ble undersøkt samtidig, og som fikk samme diagnose, men hans
dødsannonse sto i avisen
halvannet år senere. Sykdommen utvikler seg altså forskjellig, eller kanskje det
er forskjellige
sykdommer. Legene vet så lite om ALS, har jeg inntrykk av. Men jeg får meg
liksom ikke til å tro
at livet kan ta slutt om kort tid, jeg burde vel føle meg mer "dødsens", for å
si det på den måten.
Nå, du har sikkert dine tunge stunder, sier pleierne, som undres over at jeg
bare ler av mine plager.
Det er nå ikke slik allikevel, det er mye å glede seg over. Jeg har mine bøker,
sist lørdag kom en ny
fra bokklubben, det var Peter Thielsts bok om Nietzsche, "Jeg er intet menneske
- jeg er dynamitt!"
og da har jeg lesestoff i mange dager. Akkurat nå venter jeg besøk av min
hjertevenninne, det er jo
noe å glede seg til! Hun er noen år yngre enn min yngste datter, men passer så
omsorgsfullt på meg at
jeg må le. Sist torsdag tok hun meg med til restauranten på vårt nye og flotte
hotell. De hadde ikke
åpnet offisielt, men det stoppet henne ikke, hun hentet direktøren og fikk
ordnet med kaffe og kaker
til de prominente gjester. Og sugerør til min kaffe, holder koppen min og
passer på at jeg ikke søler
på meg. Deretter ordnet hun med omvisning bare for oss i komplekset, så det er
ingen ting som
stopper henne. Men hun kan da sjarmere hvem som helst til hva som helst.
En kveld kom Galina på besøk, hun er fra Bulgaria, har gått flere år på
kunstskole i Sofia og var så
interessert i Norge at hun lærte seg norsk. Hun livnærte seg som portrettmaler
på turiststedene, der
ble hun kjent med norske turister, og takket ja til et tilbud om å komme hit. Så
satt jeg da modell i 90
minutter, noe som ikke var så vanskelig, det var jo fotball på TV og jeg fulgte
interessert med da 22
voksne menn sprang omkring med en ball. Maleriet ble "stygg-likt" modellen, som
det heter på våre
kanter, og det var jeg ikke spesielt glad for, hun kunne vel ha gjort meg litt
penere. Min tredje
hjertevenninne er lille Ane som er 4 år og bor like ved. Hun er redd min