ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

ullestol og holder seg på
betryggende avstand, men hun pleier å vinke til meg. Det er mer enn jeg kan, men
jeg klarer enda å
løfte armen. Han vinker, han vinker, jubler lille Ane lykkelig, og jeg må le.
Kvinner er da noen
prektige skapninger, uansett alder.
Hilsen
olarsen@mnd-net.no
4.
Subject:
ALS Forum
Date:
Wed, 7 Oct 1998 13:08:18 -0500
From:
Wenche Dobie
To:
"Birger (E-post)"
Et solhalvår, farvel
Folk forteller så trist om døden, om høsten. Når årstiden stryker en
sommersorti om sølvgrå tinninger som smyger i dekning bak frisørens magiske
remedier. Jammen koster det flesk å kamuflere falmet hår og du verden hvor
grå jeg har blitt.
Femtito og platina, helt ufortjent. Kommer tid, gror det til og med langt
igjen, som den gang det lugget, der jeg salt og våt slo meg ned på
svaberget. Henry Moore i original. Og elsket seksten graders Skagerrak,
måker og bønner med bacon og tomat rett fra boks.
Reservematen i tilfelle landligge. Lykkelig å ha når havet knuser en
strand. Minnene, bedrageri som så lett lar seg pynte til patetiske
drømmeslott. Spinner permobilen til saltomortale ved første frost når
diktet rimer korrekt på aftensol. Autumnal Equinox.
Når dag og natt er like lange og høst med lettet pust lar sløret falle for
et blottet himmelrom. Armer fulle av gyldne julenek og med eplerøde kinn.
Svarttrost danser blant kastanjebrune lokker, sladrer høylydt om litt
tranebær. Dyret flokker kjærlig rundt det smidige lende, fisken stimer ved
den raske fot. Høst jevn døgnet iler stjernene i møte. Overskuddet flommer,
sommeren kan sove søtt. Høsten lukker for det blonde flegma og tenner
hjemmets lune arne.
Hvorfor snakker ikke folk om dette. Om livets grøde. For det er jo det -
det å dø - handler om.
Om livets gode gaver. Skoleåret som begynner med nye grader, nye venner.
Krukker, glass og frysebokser som fylles med markens grøde. Årets bitre
rognebær lages opp med friske eple. Plenty, både til sidensvans og til den
fineste gelé. Spår det mye sne?
Og jaktens time som nærmer seg for rype, hare, hjort og elg. Ingen kan
lenger føle seg helt trygg for i nord rasper solen hele horisonten tom for
lys og vinternatten ruver stille.
Lystige jaktlag med festmåltid in mente duver fargerike gjennom terrenget
og gjør det risikabelt for alt annet enn pansrete kjøredoninger der ute.
Men "gamle" kloke rever som meg holder, lur av skade, vonde ånder vekk
under rognebær trær i hagen her hjemme. Hvor det aller mest fornemme - vann
og salt, høstens faste kål og offerlammet - kokt med hele sorte pepper,
lokker selv St. Peter frem fra himlenes port. Til høsttakkefesten med
venner, sang og livgivende gleder.
En kraftig strekk, en runddans og to med kjørestaven. Og gjesper høyt som
løver gjør det, ingen damefakter her i tunet. Glipper søvnig mot en sliten