ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

Evtanasi (det greske ordet for barmhjertighetsdrap). Når de gamle
vikinger begynte å trekke på årene og ble en belastning for sine omgivelser ble
de
rett og slett kastet ut for et stup. I "Jentespranget" beskriver Sigbjørn
Hølmebakk den grusomme tradisjon på det kristelige sørvest landet før i
tiden, når jenter ble med uekte barn, ble de jaget utfor et stup, derav
navnet "Jentespranget".
Når eskimoene blir unyttige for sine omgivelser, og en plage for seg selv
og andre, blir de satt på et isflak og skjøvet ut på den evige
selfangsten.
For noen år siden, jeg tror det var i 1992, var jeg på turnè fra Oslo til
Trondheim, Tromsø, Bergen og til slutt Stavanger, hvor jeg under stor
jubel leste fra min bok LUL, som er tenkt som et motstykke til den gamle
grinebiteren EPP, romanen som senere vant den internasjonale Abraham
Worsell-prisen, og som t.o.m fikk en mann som Salman Rushdie til å sperre
øynene opp, men dette er ikke noen eksegese i min fortreffelighet som
reporter fra Oblidor, men det var første gang jeg forsto at noe var feil
med mitt nervesystem, for etter hvert som jeg satt der på Cafè Sting på
en pinnestol omringet av øl-drikkende ungdommer som plutselig hadde oppdaget
litteraturen som et alternativ til TV-apparatet.
Mens jeg leste merket jeg at denne lille tynne bok, som stadig kjentes
tyngre mellom hendene, begynte å gli ut av hånden og siden ingen ville at
jeg skulle slutte å lese, måtte jeg etterhvert få hjelp til å holde den.
Først bagatelliserte jeg det som resultat av en overanstrengelse eller et
fylleslag, for turnèen hadde vært ganske fuktig med lite søvn. Da jeg kom
hjem til Ålefjær merket jeg at jeg trakk på venstre fot. Jeg syntes
kanskje at tiden var moden til å konsultere en lege.
Den første legen var en engelsk nevrolog, Dr Klee, som hadde slått seg
ned i Kristiansand, og som mente at dette kunne være nokså trivielt, eller i
verste fall meget alvorlig. Det finnes i dette området av landet tett med
et infernalsk lite insekt som kalles skogflått, Ixodes ricinus, som
overfører rausott (blodpiss) til storfe, og som kan overføre tularemi
(harepest) og en form for hjernehinnebetennelse til mennesket. Flåtten,
som kan helbredes med intravenøst bredspektret antibiotika, kan også borre
seg inn under huden og finne veien inn i nervebanene, eller nervetrådene og
gi identiske symptomer som at en bok som knapt veier 300 gram kjennes like
tung som en koffert full av bøker.
Dr Klee anbefalte meg å foreta en undersøkelse ved nevrologisk avdeling
ved Vest-Agder Sentralsykehus i Kristiansand. Etter de obligatoriske
blodprøvene slapp jeg så inn til overlege Børre Koss ved den nevrologiske
avdelingen, som nærmest bare tok et øyemål av meg. Sympatisk intelligent
mann som tydeligvis kunne sitt fag, og var verdsatt på sykehuset for å ha
bygget opp den nevrologiske avdeling til noe av det beste vi har her i
landet. Etter den vanlige lille metallhammeren som registrerer
knerefleksen sa han, med noe som kunne være en blanding av sorg og medlidenhet,
at han
trodde dette dessverre ikke var flått, men noe som var langt mer dystert.
En dødelig og snikende nervesykdom som man ikke visste årsaken til, og
som det ikke fantes noen helbredelse for.
Det tok litt tid før jeg lærte å uttale navnet Amytrofisk lateral sklerose (ALS)
- som hadde et
sykdomsforløp, som med få unntagelser, tok livet av pasienten på et sted
mellom tre og fem år.
Naturligvis så kunne han ikke si dette med hundreprosent sikkerhet og
sendte meg derfor til Rikshospitalet i Oslo for å få de nødvendige
prøvene.
På Rikshospitalets nevrologiske avdeling begynte dagen med blodprøver, og
mellom blodprøvene var det direkte måling av spenninger i nervesystemet