ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

skulle bli så seigt at jeg kort og godt ble kvalt. Jeg bodde fremdeles hjemme,
og de som holdt blåsebelgen i trim, ved siden av min hustru Pratibha, var
venner som døgnet rundt hardkjørte magemuskelen og holdt denne lille
svarte kompressoren igang, av og til tolv til tretten timer i døgnet. Jeg hadde
så noen minutters søvn, som var fylt av skrekkinnjagende mareritt;
Rullestolen brant og styrtet utfor en avgrunn. Jeg druknet og ble sugd inn i
propellene på en supertanker osv.... Og så var det på han igjen i samme stil til
jeg
mere eller mindre svimet av, for slimproduksjonen var blitt ganske
formidabel.
Det som holdt den i sjakk var økende doser med cortison, en tveegget
liten pille som i første rekke gir deg noe som kalles "Cushin-syndrom" du blir
mannen i månen, du blir en blanding av en breiflabb og Charles Laughton,
da han spilte "Ringeren i Notredam", og hvis man vil være mindre drastisk,
blir man en slags blanding av en lubben Rubens-engel og Elefantmannen.
Mindre hyggelige bivirkninger er benskjørhet, blodpropp, sukkersyke,
herpes på øyeeplene, ja det eneste som ikke angikk meg i noen særlig grad er
menstruasjonsforstyrrelser.
Dette hadde jeg nu gått på i over to år, og legen som utskrev dette
tilhørte selvfølgelig den gamle skole, som syntes at fra et
sosialøkonomisk ståsted var pasienter med diagnosen ALS bortkastede penger.
Når man ligger slik og mimrer i de sene nattetimer med ambisjonen om å
rekonstruere noe av tilværelsen siden den er blitt forandret så radikalt,
er det lett å miste tråden eller snarere tapen.... Kronologien, for hvis
jeg begynte dette mumlestykket med det imponerende ordet evtanasi, som på
gresk betyr barmhjertighetsmord, var det også på alles lepper for ca 3 år
siden, da jeg var lagt inn på intensiven ved Vest-Agder Sentralsykehus
(Fy faen hvor lei jeg er av å streve så for hvert eneste lille ord) med en
galopperende lungebetennelse som ingen hadde særlig tro på at jeg ville
overleve. Da var også dette med dødshjelp blitt et tema i massemedia, og
det later til at det stadig dukker opp om hvor vidt vi mennesker har lov
til å ta liv eller ikke, skjønt det er en aktivitet som pågår ustoppelig
i form av folkemord, av de hundreogseksti kriger som i dette øyeblikk raser
på planeten. Ta liv later nesten til å være en av naturens mekanismer for
å bremse på befolkningstilveksten, på samme linje som epidemier,
jordskjelv, oversvømmelser und so weiter .....
Når det kommer til å ta liv av en stakkars lidende pasient, da antar
dette lille enkle barmhjertighetsmord urimelige proporsjoner satt ved siden av
alle de andre rutinemordene som skjer omkring oss.....
.... jeg har tatt en pause for å klarere lungene til å aktivere
stemmebåndene til enda en liten innsats, og det siste jeg snakket om var
at man burde kanskje reflektere over at et barmhjertighetsmord i ny og ne,
er en relativ beskjeden foreteelse fremfor de mange organiserte
masseutryddelsene og massakrene som har gjort vårt århundrede til det
mest brutale og dehumaniserte i hele menneskehetens lange marsj inn i en
ukjent fremtid.
Jeg fikk fra pressen, som omringet sykehuset som svarte gribber, en del
spørsmål om hva jeg mente med denne problematikken, fjernsynet var på
plass representert ved den sympatiske og lavmælte Ole Torp, jeg tror han var
sendt til Kristiansand av den noe mindre lavmælte Hans Wilhelm Steinfeld,
slik at det norske folk skulle få delaktighet i hva jeg la i ordet
evtanasi som viser at barmhjertighetsmord ikke er noen ny foreteelse, men at det
tvert i mot har vært utført talløse ganger siden antikken.
"They shoot horses - don`t they", det er ingen som har sett
cowboy-filmer, der helten må vise sin barske realisme og myke hjerte ved å gi
sin
favoritthest et nakkeskudd. Den gang, da jeg lå der i dette hvite rom på