ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

håret bølger utover den opalblå pute av smeltet hav. Flak og fjell bryter
opp og tillater hvit hårprakt å flomme med striper av sølv. Laksestimer på
veg mot gyteplassene. Så baner myggsvermer frem fra lunkne pytter, perlene
dråper som trenger opp fra kilometerdyp permafrost.
I veer reder hun, moder jord. Med ryggen vent ut mot bårenes ramsalte grep
mens han presser sin tunge salte kropp under hennes unge lette. Så bryter
kokende kilder opp fra deres indre, boblende stein, slynger aske og
svovelrikt mudder.
I det dypeste sør, hvor organisk liv degenererer åttifem meter under
havflaten, fostrer hun fremtidens øyer i voldsomme skjelv og ørkener av
dødelig sand. I Yellowstone tar det yndige bryst form mens hun fyller
lungene til bristepunktet til atter en durabelig eksplosjon. En kjempes
krefter verdig når den tramper for fote med atombombekraft. Så slumrer
vulkaner og skyver et smertefødt barn mot soloppgangen. Lar seg vaske med
skylette svamper og tørkes av vindenes skjemtsomme pust. Slik vekkes til
live, mengden av arter.
Små familier med bedårende dådyr og hjort som gresser langs de grønne
vegkanter. Flokker med elk vandrer i skogbrynet langs fall opp til
forvitrede stein hvor bukkene grae lar hornene drønne for beundrende avkom
og deres mødre som på geitelett fot forserer stupbratte heng på let etter
snadderurter. Ørnene kaster seg uredd fra fjellhyllene og lar seg løfte på
solvarme vinder når glitrende tinder sofistikert inntar sine morgenbad i
fjellvann hvor ørret i regnbueprakt snur verden på hodet.
Årskull med spissneset rev bykser nysgjerrig omkring blant buketter med
revehaler og virvler opp en snøstorm av dunlette frø. I god avstand fra
morgengretne brunbjørn som prøver lykken der bekkene er grunne og blotter
fisken i oppisket kjølvann på veg etter tryggeste kulp.
Hårete kjerringer spinner silkenett. Tunge av nattens dogg fanger de bildet
av hvitkledde fjellbruder som møter sin elsker bak skylette slør. Diadem av
funklende iskrystaller løftes i været og speiler skaperfjellet Ur. Rødmer i
sol og dør. Tårene skjules i stein og pipler frem som sildrende bekker.
Viselig demmet opp med byggverk av stokker.
Lydhøre plask røper hvor beveren er når vi trør ham for nær på jakt etter
den aller mest idylliske rasteplass. Og her vi sitter får vi besøk av det
ridende politi. Å! hvor gjerne jeg ville vært frisk og være en Redcoat her
i nasjonalparkene. Helt i nord hvor Jasper er endestasjon for en togreise
som tar pusten fra noen og enhver. Til Banff hvor veien opp til Lake Louise
er kort. Og hvor Europas kongelige har udødeliggjort sine navn ved å døpe
den grandiose brearm, der den omdannes til flytende turkis.
De fikk aldri oppleve sceneriet ved oppstigningen til "the icefield" slik
vi gjorde. Blant hundretalls japanske og andre turister sitter jeg på or
kesterplass og betrakter alt dette skremmende golde. Hvor iskalotten,
støvet og grå, holder landet i sitt nådeløse jerngrep. Og her på verdens
tak, i gufset fra den evige is, får jeg vandre. Lik en kongepingvin. Med
nebbet hengene nedover brystet på stirrende søk etter den aller minste
ujevnhet. Med smale skuldre, hengende luffer og stive føtter.
Tårene samles til fossende stryk, fyller bredder hvor vandreren reiser sitt
telt og tenner sin nying. Flommer utover prærien, gule floder, stein for
landskap å komme. Klorer i smerte og sorg raviner og canyons, nærer den
nøysomme kaktus. Sylkvasse kroner, giftige torner, coyoten rister
klapperslanger til middag her hvor fødsel er lidelse, død er lidelse,
sykdom er lidelse, forening med det man ikke elsker er lidelse. Atskillelse
fra det jeg elsker er lidelse.
Og så blir jeg syk. Må på akutten. Hvor en mektig søster, på alle vis, i et
vips har kledd av, så på skjorten med knappene bak. Og her sitter jeg i
sengen, som en viljeløs Buddha, skuende sannhet. Gryler og hoster uavbrutt.
Tre søstre vertet meg opp og førte journal. Labben stilte med to som tappet
på glass. Og så ble legen ført inn av mitt feminine team og med øyne klare
liksom fiolblå småvann under en lyslugget himmel, snakker han norsk.