ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

Wenche Dobie
To:
"Birger (E-post)"
Mellomrommet
Ribberull og kryddersild. Frokostlig forsmak på julen alt i november,
mens Mitch dreier inn fra sin ferd over Atlanteren og legger seg i
posisjon over vårt hode. Årets kråkekull blåses rask i geledd langs takskjegget.
Hissige mjau, pus insisterer på å komme i hus. Det napper i mønet, jo Mitch
har ennå kraft i takene.
Etter å ha lagt nasjoner i grus, millioner øde, tusentalls mennesker
og dyr døde. Hvor utsatte vi mennesker er, i mellom Amerika og her nord på
kloden.
Over den ganske jord har det vært et underlig år. Og nå blåser Mitch
i basunene for atter en nasjon? Denne gang for dem som har rygg og
rikdom bred og god nok til å være budd. På Flesland parkerer
oljeplattformenes helikoptre på rad og rekke under hangartak.
Mens likbålene gløder i Nicaragua og Honduras, kjører jeg
plattformheis opp til hemsen og lar meg opplyse over radio og Internett om
vindstyrke
og nedbørsmengder. Og nipper varm sjokolade kokt på fløtekrem, gjennom
sugerør. Og lever. Mens min venninne i dette nu ligger på benken.
Hvor legene etter å ha tatt tumor i øyesyn, avgjør hvorvidt prognosen er
god eller dårlig.
Polarfronten bærer på bred rygg sin ville tropiske brud over havet.
Stiger inn gjennom Cape Al og byr en suite i norsk granitt. Men vil hun
falle til ro, her på dette harde leie. Eller foretrekker hun, i stedet, å rede
hvor vulkanen Hekla damper rått og jøklene blåner over Island. Og blåse i
oss og velværet. Jeg lurer, finnes ALS på Island. Er de mange nok. Sykdommen
for de få utvalgte?
Blant de sjeldne var Per og Kjell. De har vandret dødens gate til det
store mellomrom og forlot oss alt for fort. Hastet det så svært for Saturn
å gi det stjernetegn som overlater legemet til moderskjødet, mykt som
perledugg.
Fri fra lammende tyngde og alle trengsler går to allierte foran med
Marthinkappen, dit vi følger, men du verden hvor jeg savner dere å
være her. Mens Mitch segler vest i havet.
Med stormsvart øye tar villkatten brytningen kynisk i øyesyn, knekker
med mord i blikket noen forskrekkede trær. Men nei, denne forrevne
tanngard av norske fjell er hard å tukte. Med et slør av jordoppløsende nedbør
sveiper hun vår dør forbi.
Videre, med tordenbrak legger hun bak flomtunge fosser. Lar lyn
splintre skyggene fra sekstiårs-jubilanten, ekko fra en lang natt med
krystallklar terror. Og renser minnet om den ellevte time, åtti år gamle løfter
gitt i den ellevte stund, aldri mer krig! Året 98, nederdrektighetens
århundre, renner voldsomt ut. Tigerens rede har brent ned til grunnen. Munkene
brytes innbyrdes med regulær slåsskamp. Fugl Føniks ligger i aske. Den gule
søvn har slått øyet opp over valmuerøde marker. Hvor er den tankekraft,
stor nok til å oppstå som lys og varme? Med skarve fem og åtti knop, blir vi
minnet på hvor lett vi er å slå i bakken av et Ragnarokk.
Etter stormen flommer sol henover blytunge skyer. Hvor de banker over
horisonten vanker kuleregn av is. Frysende sannheter, budskap i
drikkevann. Den blinde vold griper om seg. Sommerens livlige dage er omme for
aldri å vende tilbake. Sviende hagl slår alt, metalltunge steiner legges på
vektens skåler. Arsenikkbrønner i øst, pest i vest. Mellomrommet, et landskap
som sukker forgrått og vått ved Mortens gåsetider, har det travelt.