ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

Rostrup hadde gjort meg inneforstått med at han var blant de ypperste
fagmenn i landet. Jeg var i trygge hender.
Den fra nu av anonymiserte dr. X, som var en av de fire
legene, begynte nu å snakke og det han sa var at han sto i ferd med å gi meg noe
jeg
ville sove godt på. Jeg tviler på at dette var en hallusinasjon for jeg
hadde da tydeligvis ikke fått noe narkotisk stoff for at operasjonen kunne
begynne. Resten av den kontroversielle setningen "...men jeg har liten tro på
at du kommer til å våkne" er kanskje mer en påstand mot påstand, men
hvorfor jeg skulle finne på en slik malplassert uhyrlighet har jeg ingen annen
forklaring på enn at jeg var under påvirkning av narkosespesialistens
esoteriske preparater. Men da jeg fikk vite at det var liten sjanse
for at jeg skulle ha talens bruk etter operasjonen, husker jeg at jeg
begynte å skrike og gråte og forlangte at de skulle avbryte inngrepet - at jeg
var blitt bondefanget, lurt.
En av kirurgene anslo en koseprat-tone og trøstet meg med at
vi hadde truffet hverandre i et selskap hos en kjent kunstnerinne, Grete Nash,
som heretter er navngitt med alle de risikoer dette medfører. Jeg har i
ettertid vanskelig for å svelge at dette hukommelsesfragment kan ha
vært produktet av en overopphetet og forgiftet dikterhjerne. Jeg fant
selv narkoselegens utsagn så makabert at før jeg lot dette avsnittet i en
lang artikkelserie gå til Dagbladets kulturredaksjon, ringte jeg ham,
sikkert ubeleilig i en stressende arbeidsdag, og fikk min sekretær til å lese
opp avsnittet, fordi det tar meg et kvarter å si det taleføre mennesker
får sagt på tre minutter. Jeg kan garantere at jeg ikke var under
narkose da denne samtalen fant sted og jeg husker den aldeles utmerket. Dr. X sa
at han var 100 % profesjonell og blånektet for at han noensinne hadde
kommet med en slik uttalelse som var i strid med all medisinsk etikk. Videre
sa han at som forfatter sto det meg naturligvis fritt å skrive hva jeg
ville.
Mens dette lille drama utspilles i operasjonsteateret har en
ekspertgruppe samlet seg for å avgjøre min videre skjebne, hvis jeg
mot formodning skulle våkne av narkosen med stemmen i behold. Blant
ekspertene (som aldri hadde sett et så sjeldent dyr som en ALS-rammet pasient)
regner jeg den psykisk og fysisk rammede sykepleieren, kommunelege Kjetil
Drangsholt og et assortert utvalg av oversykepleiere med kompetanse i
hvor mennesker skal bo uten å bli konsultert. Det ble enstemmig vedtatt
at det beste for min hustru Pratibha, som hadde gjort Kristiansand helsevern
så mange tjenester, og for undertegnede, Cappelens Forlag og den
sekretærhjelp som ble ydet meg av kulturdepartementet ville være at jeg
umiddelbart
etter en "rekreasjonsperiode" ved intensivavdelingen ville være best tjent
med å bli overført til Elvegatens alderssenter.
Etter en samtale med meg gjorde Kommunelege Drangsholt
helomvending og rundet av sin innstilling slik: "Som følge av Amyotrofisk
Lateralsklerose har Axel Jensen rett til nødvendig helsehjelp etter Lov om
helsetjenesten i kommunene. Etter min faglige vurdering kan de pleie- og
omsorgsmessige oppgavene knyttet til hans sykdom utføres av den almenne pleie-
og
omsorgstjeneste organisert døgnkontinuerlig i hans hjem. Dette bør
skje i nært samarbeid med ansvarlig legespesialist." Et lignende standpunkt
inntok fylkeslegen.
Den person som hadde fått i oppgave å overbringe budskapet
om at mitt nye hjem skulle være Elvegaten Alderssenter var ingen ringere enn den
unevnelige sykepleieren som i en årrekke hadde fått meg til å skjære
tenner.
Der sto hun da og ruvet, og det er med fare for enda en runde