ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

en seng med hvite gummihjul, på et noe mere offwhite linoleums-gulv med
hvite gardiner. Ute falt sneen, et fint hvitt dryss hadde lagt seg over bakken
og litt lenger borte lå den psykiatriske avdelingen som utfoldet sin
gjerning i en hvit trebygning, hvor takstenene var blitt hvite. Det lå en hvit
atmosfære både ute og inne. Lakene var hvite, hodeputen, av og til kom en
hvitkledd sykesøster inn med et trillebord der det stod en tallerken med
hvite fiskeboller og hvit saus. Legene som gled gjennom sengene var
hvitkledde. Det var som om alt dette hvite hadde trengt inn i porene i
huden fordi vi ble bleke med hvite tenner, alt var hvitt og der jeg lå
jeg med min tidligere omtalte kompressor og blåste hvit illeluktende røyk på
Ole Torp, som ville ha et kort TV-svar på hva jeg mente om dødshjelp.
Dette skulle foregå omtrent som om man skulle gjenfortelle første Mosebok i en
tegneserieboble, for slik er nå en gang televisjonens vesen at den har
ingen grammatikk, men bare en bildestrategisk dramaturgi. Alt blir før
eller siden til underholdning. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si
for jeg hadde allerede diskutert med sykesøstrene, som hadde meget kort tid,
om hva jeg skulle si. Det eneste som ikke var hvitt, det var mine gule
spyttklyser, noen røde roser og min hustru Pratibha, som er langt fra
hvit, hun er fra India og satt trofast ved min side. Jeg svarte den gangen at
det ikke skulle være verst å dø hvis man bare fikk våkne opp igjen og føle
seg litt bedre, men at jeg ikke hadde noen vanskelighet med å forstå at rundt
omkring på Norges hospitaler og syke- og gamlehjem var det folk som hadde
det uendelig meget verre enn meg. Folk som f.eks hadde den bulbære type
av ALS, og som knapt kunne gjøre seg forstått, som ikke kunne fortelle
hvilke smerter de hadde og ikke en gang kunne be om å dø, bare kunne gurgle frem
noen uforståelige lyder, eller folk med leddgiktsmerter, smerter som bare
kan lindres med sterke doser av morfin eller aporex, etc, etc......
At noen ville falle i fristelsen for å hjelpe disse mennesker vekk fra
sine lidelser var ikke vanskelige å forstå, særlig hvis det var folk som stod
de nær, det ville f.eks være så enkelt å trekke ut en stikkontakt for en som
lå i en kuvøse eller respirator. Like tragisk forekommer det meg at dette
mennesket som utførte denne handlingen skulle bli dømt som en simpel
morder. Hele problemkomplekset lot til å være mer av en filosofisk, etisk
eller juridisk natur enn en medisinsk. For rent medisinsk-teknisk var det
ingenting som gjorde det til en umulighet å la disse lidende mennesker få
sveve bort på englevinger. Så å gi en lidende pasient en behagelig død
er innenfor skolemedisinens rekkevidde.
Problemet oppstår når man spør hvem vil påta seg å sette denne sprøyten,
gi denne pillen eller trekke ut denne kontakten, når det i henhold til, mer
enn norsk lov, er forknippet med at man er plutselig rykket ut av
legekunstens store hvite flokk og inn i mordernes og forbryternes sjofle
verden, at man vil bli fratatt sin lisens til å fortsette legegjerningen,
som jo er å gi liv, forlenge liv og ikke ta liv. Her står man ovenfor et
tankekors, for ingen vil vel at våre sykehus skal forvandles til
dødsfabrikker? Det er, forstod jeg derfor allerede den gangen, at
problemet er sammensatt og infløkt og noe bortimot uløselig, for det kan få så
mange uforutsigbare konsekvenser.
Jeg husker også at denne unge legen Stein
Husebø som er en av de som ville bidra til å gi folk en verdig og mindre
smertefull død, lovet meg at når min egen sykdom kom til den fase der det
gjorde livet uutholdelig for meg og mine nærmeste, skulle sørge for at
jeg gikk gjennom et slags program, som man måtte karakterisere som passiv
dødshjelp, noe som i grunnen ble praktisert ved de fleste sykehus uten
man laget noe stort nummer av det. I dag, tre år senere, er jeg jo glad for
at ikke en barmhjertig samaritan hjalp meg til å dø.
Først og fremst fordi det ville vært uendelig utakknemlig mot min hustru
som har kjempet så hardt for å holde meg i live.