ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

ville bli oldinger i løpet av kort tid.
Til slutt oppsøkte jeg saksbehandleren som ikke ville gi meg muligheten til
få installert et dusjkabinett, og sa at om noen dager ville han få
fornøyelsen av å lese om seg selv i Fædrelandsvennen under headingen "Et
kabinettspørsmål". To dager senere var dusjkabinettet på plass, men da var
jeg allerede så svak at jeg ikke klarte å sitte på det. Jeg falt forover og
slo ansiktet i gulvet. Det ligger folk rundt og venter på å bli snudd,
eller få en insulinsprøyte. Det er folk som skal vendes på så de ikke får
liggesår, omtrent som du vender på steker. Døgnet rundt jobber disse
Rebbecas tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater.
Apropos Rebeccas feltarbeidere. Mange av de er swingfrelste. Straks de har
et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerte oppgavene sine
utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer. Flere har
gjennoppdaget at det fantes på 40 og 50 tallet en spinn-off effekt av
jazzen som jeg tror utviklet seg i Chicago, og som ble kalt swing. De mest
kjente eksponenter for denne dansemusikken, som også slapp frem dyktige
instrumentalister var Glenn Miller og Tommy Dorsey, men det var også andre
som Victor Sylvester. Det var den hvite manns jazz som fikk de hvite
kroppene til å komme ut av blybuksene og vinterfrakken og inn til quickstep
og slowfox . Skjørtlengden var, ja hvis vi kan snakke om noen
skjørtelengde, meget kort og det gjaldt å ha rene truser når man kastet
seg ut i swingen. Det var en meget bra film som het "Swingkids" som viser
at Hitler følte en instinktiv motvilje mot dette nye som kom fra det nye
landet på den andre siden av Atlanterhavet. Det var jødemusikk og
negermusikk og dermed verboten, forbudt. En ypperlig eksponent for
swingmusikken var Benjamin Goodman, Benny Gooodman, som visstnok var jøde
og siden disse var forbudt under nazitiden ble en hel generasjon av
swingentusiaster sendt til dødsleire hvor de aldri kom tilbake. Nå viser
det seg at swingen lever videre på danskebåten og det kan være opptil 40-50
av jentene som ellers vasker rumper og setter sprøyter som kaster seg ut i
swingen igjen. Så hver gang det kommer noen inn gjennom døren så setter
jeg på Glenn Millers "In the Mood" eller "Moonlight Serenade", selv om det
er tidlig på morgenen, med et svakt håp om å muntre opp rutinen. Dette
bare som et innfall for at ikke maleriet skal bli altfor svart eller snarer
brunt, for til tross for taushetsplikten har en av hjemmehjelperne fortalt
meg at det finnes pasienter som biter, det finnes pasienter som er dekket
av ekskrementer helt opp til øyenbrynene og det finnes en særlig aggressiv
eldre dame et sted oppi ødemarken hinsides Ålefjær som har brukt natten til
å rulle sammen sin bæsj til små harde kuler som hun kaster på
hjemmehjelperne når de kommer inn av døren. Jeg syntes kanskje at
"Moonlight Serenade" var en hyggeligere hilsen.
I hele denne tid som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved
arbeidsløshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg
døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte
ikke Rebecca èn eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe
hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff......
Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var
mulig å få bevilget en ekstra nattevakt fikk vi oversendt et skjema som
etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne
anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte Rebecca huden full og sa at
jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde.
Dette var jo lite fornuftig av meg og jeg tror at her har vi noe av grunnen
til at Rebecca har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk
høyere oppe i sunnhetspyramiden.
Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke og iallfall så kan
man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.
AXEL JENSEN