ALS FORUM - ALS Gruppen Vestjylland

forfatterinnen Mariann Wiggen som levde et slags romantisk liv sammen med
han før hun ble lei av det, og dukket opp til overflaten, men det hun sa og
som jeg bet meg merke i var følgende; "Vi er en farlig rase vi forfattere,
for våre bøker fortsetter å leve etter at vi er døde."
Det hadde hun utvilsomt rett i, skjønt hun glemte kanskje bokbålene, som
har flammet igjennom historien, og likevel er der noen få som sluker bøker
som om de var wienerpølser. Jeg hadde en venn som drev med holografisk
kunst som døde i et astma-anfall. Han var så glad i bøker at han leste i
dusjen.
Det jeg også oppdaget, da jeg fikk den imponerende diagnosen Amyotrofisk
Lateral Sklerose - ALS, som bare var en interessant måte å si at jeg var
dømt til døden innen 3 til 5 år, fikk jeg som et plaster på såret vite at
jeg samtidig var blitt medlem av en ekslusiv klubb, noe i retning av de
syv pengesterke menn, som styrer den globale økonomien.
Blant de mest prominente medlemmene i denne internasjonale ALS-klubben fant
jeg den amerikanske baseballhelten Henry Louis Gehrig, også kalt
"Jernhesten". Nå er ikke jeg noen kjenner av ameriskansk baseball-lingo,
men i følge Encyklopædia Brittanica var han en av de beste spillerne i
profesjonell amerikansk baseball. Han spilte i mer enn 2100 kamper på rad,
og i 1931 satte han ny American League-rekord i antall runs som ikke ble
slått før i 1980-årene. Han var en beskjeden mann og ble noe overskygget av
en samtidig baseball-helt, Babe-Ruth. Da det ble kjent at han var døende av
en type sklerose, ble han valgt til Baseball Hall of Fame i 1939, og han
døde i 1941. Han var udannet ved Columbia University, men gjorde sin
karriere som spiller for New York Yankees og skulle bli amerikansk
baseballs mest lysende stjerne gjennom tidene til han ble rammet av ALS;
noe som gjorde denne hittil ukjente sykdom mer berømt i Amerika enn i noe
annet land som Lou Gehrigs-disease. Hadde Dæhlie blitt rammet av ALS ville
sykdommen bli kjent av hele Norge som Dæhlie-syndromet.
Jeg vet ikke om denne unike plage, som man antar har noe genetiske aspekter
og derfor er mest utbredt på Fiji-øyene, er like kjent i Kina som i
Amerika.
Men det burde den være for den røde keiser Formann Mao fikk ALS på toppen
av en hel mengde kjønnssykdommer, siden han elsket å rulle seg i dynger av
ungt kvinnekjøtt.
I allefall hadde han ingen tro på den gamle kinesiske naturmedisinen, hvor
man bl.a bruker bambusnåler, omtrent som vi i Europa brukte blodigler for å
få det urene ut av kroppen. Nei Mao, han trodde på Karl Marx og Lenin og de
gamle kinesiske keisernes herskerteknikk, og han trodde på den
vesterlandske skolemedisinen, som forøvrig stilte diagnosen ALS,
baseball-sykdommen som var blitt berømt i Amerika, og han hadde omringet
seg med åtte livleger, jeg tror de fleste var franske. En av legene, Dr Li
Zhisui, skildrer i den tykke boken -"The private Life of Chairman Mao", som
ble oversatt til norsk og utgitt på Cappelen forlag i 1995 under tittelen
"Formann Mao, Livlegens Beretning", hvordan den røde keiser ble pumpet full
av kinesiske nudler gjennom plastsonder som ble presset gjennom nesen og
ned i magesekken, omtrent slik gjess blir foret opp for å produsere
gåselever.
I England burde man også kjenne til sykdommen, for en mann som var kjent
for å spille den sofistikerte, elegante og tørrvittige typen på en engelsk
gentlemann i lette komedier, og som later til å ha adoptert Secret
Service`s motto "never explain, never complain and never appologise" nemlig
skuespilleren David Niven bukket også under for ALS. Han var opprinnelig
skotsk, fra en familie med lang militær bakgrunn og tok selv utdanning ved
Sandhurst Militærakademi. Han prøvde seg i mange yrker, blant annet som
rådgiver for en gruppe Cubanske revolusjonære. Senere gikk han til filmen,
hvor han blant annet spilte i " The Guns of Navarone", "The Pink Panther"
og "Death on the Nile". Han vant en Oscar for sin prestasjon i "Separate
Tables" fra 1958.