Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

10
videre morsomt å bli vekket fra søte drømmer om kjærlige engler til en så grusom skjebne
som jeg her ble utsatt for. Hvor lett ville det ikke være å pådra seg en dom for
barnemishandling om man fulgte sine innerste naturlige og medfødte instinkter i en slik stund.
Heldigvis grep barnemoren inn og hindret den blodsutgytelse som kunne ha funnet sted om
situasjonen hadde fått utvikle seg . Kaffe og nystekte vafler ga en øyeblikkelig lindring, og
plutselig skinner sola igjen. Et herlig frokostbord helet mine lidelser i den grad at jeg
begynner å finne formildende omstendigheter ved barnets adferd. Han var jo en nær slektning
av den vidunderlige skapning som mitt hjerte higet etter, og kunne da umulig være så
forherdet at det ikke fantes håp for ham. Barnets far viser seg også fra sin beste side. All
mistenksomhet syntes å være forsvunnet da han fikk rapport om at hans søster var avlevert i
sitt hjem en gang utpå natten, uskadd og praktisk talt uberørt.
Så vandret vi da bortover Storgata igjen, for alle skulle til mor Jenny til nyttårsmiddag. Og der
var det fullt hus og stormende jubel. Mannen i huset - jeg visste ikke en gang hva han het -
hadde også innfunnet seg. Han var en koselig kar med et glimt i øyet. Han hadde et
oppkomme av historier, og det var aldri mulig å vite hvor virkeligheten sluttet og eventyret
begynte, i det minste greide han alltid å pynte litt på virkeligheten, slik at det alltid ble en som
satt igjen med svarteper. Middagen var overdådig. Det virket nesten som om et eller annet ble
feiret, ikke bare det nye året. Etter hvert fikk jeg en beklemmende følelse av at det var jeg
som var en slags hovedperson til tross for at jeg ikke hadde kjent Lilla mer enn snautt to
dager. Jeg merket meg også at hun hadde begynt å bruke vi-formen : Nei takk, vi er forsynt
En indre stemme sa til meg : Nå sitter du i klisteret, og du har ingen sjanse til å slippe unna.
En annen stemme sa : Å, jo da, du kan bare reise, og la være å komme igjen, de vet jo ikke
engang adressen din! Men den første stemmen fortsatte : Tvillingbroren finner deg nok!
Stemme nummer to: Men du løper da sikkert fortere enn ham. Stemme nummer en ga seg
ikke: Ha, men hva da med engelen? Jeg sukket tungt. Den første stemmen hadde nok rett.
Jeg satt i klisteret, men du verden for et herlig klister. Måltidet tok slutt, noen drinker etterpå,
men så tok også dagen slutt. Neste dag var arbeidsdag, og jeg måtte med toget. Engelen fulgte
meg til stasjonen og tok en øm og kjærlig avskjed til stor forlystelse for de 3/4 av Jevnakers
befolkning som var møtt opp for å se toget. Året 1938 var godt og vel avsluttet. Hva ville
det nye året bringe oss?