Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

21
av Anne Fremstad. Og Anne Fremstad var min bestemor. Vi er altså slektninger. Det visste
du ikke!"
Neste dag begynte jeg å gjøre meg i stand til å reise rundt i distriktet, men da jeg dro frem
sykkelen min, fikk jeg beskjed om at den fikk jeg ikke bruk for nå. Gamlekristian skal kjøre
deg. Han kjenner alle, og vet hvor de bor. Han er bare bort på Sørjordet etter hesten. Og nå
gikk det unna. Kristian var nok en ansett og respektert mann i bygda, og med ham ved min
side ble oppgjør etter oppgjør bragt i havn. Det var praktisk talt ingen som hadde noen
motforestillinger mot mine anførsler, og selv et lite Ja, men - ble stoppet med et blikk fra den
gamle ørn. Det var bare en han ikke rådde med. Nils var enkemann, bodde og drev gården
alene. Den så velstelt og ryddig ut, selv om kanskje en kvinnehånd hadde gjort seg på
kjøkkenet. En granat hadde havnet i fjøset, men den hadde ikke eksplodert, så skadene ble
forholdsvis moderate. Skadene på huset hadde han reparert selv, og det syntes han ikke det
var noe å snakke om. Men en sauebukk, en vær var kommet i veien for
granaten, og selv om den var en hardhaus, ble møtet med granaten for mye for ham, og han
forlot denne verden for å ta plass i de evige sauebeiter. Og nå ville mannen ha igjen væren.
Jeg forsøkte meg litt spakt med en verdiansettelse, men ble avfeiet. Han hadde ikke bedt de
fordømte tyskerne komme her å skyte på folk og dyr, og nå ville han ha igjen væren. Jeg
forsøkte meg med at det ville kanskje ville være mulig å skaffe til veie en annen vær. Hadde
et blikk kunne vært dødelig, ville det han sendte meg øyeblikkelig bragt meg til å plukke
kløver ved siden av den avlidne væren. Han ville ikke ha noen annen vær, han ville ha igjen
den som ble skutt. Levende. Videre argumentasjon ble oppgitt.
På hjemveien tok jeg opp de lokale spiseskikkene med å dekke til en ensom gjest på stua,
mens husets folk spiste på kjøkkenet. Det var ikke snakk om spiseskikk, mente han, men om
folkeskikk, at man gjorde ære på en gjest. Men hvis søsteren eller broren til Alfhild kommer
på besøk? Ja, de spiser selvfølgelig på kjøkkenet, de hører jo til familien. Men igår fant du
jo ut at vi var i slekt! Han så storøyd på meg Jau, betterdø, i kveld ska du få et på kjøkkenet.
Æ ska sei det te'n Alfhild. Og den kvelden spiste jeg sammen med de andre på kjøkkenet, og
jeg syntes faktisk det var en større ære som nå ble forunnt meg. Jeg var en av familien.
*
Jeg ville ikke sykle fra Trondheim til Jevnaker, syntes det var nok med den ene gangen.
Hadde litt mer bagasje også. Hadde fått med noen småtterier både fra Ørlandet og fra mor.
Noe spiselig og noe ikke spiselig. Til Lilla. Jeg kunne ta toget til Lillehammer, men der kom
jeg ikke over Lågen, det var vel ikke noen ferge så tidlig Det var bru ved Fåberg og ved
Fåvang, men der stoppet ikke nattoget, men Ringebu er bare 8-10 km nord for Fåvang. Jeg
fikk ta toget til Ringebu, sykle over brua ved Fåvang, derfra til Gjøvik, tog derfra til Roa,
sykle 15 km til Jevnaker. Hvis togene var noenlunde i rute kunne jeg rekke et tog som gikk kl.
8.15 fra Gjøvik. Hvis, ja. Har vi noengang opplevd at et tog har vært i rute når vi virkelig
trengte det? Jeg fikk etterpå høre at det hadde vært sluere å bli med nattoget til Minnesund,
og så sykle derfra, men det er lett å være etterpåslu.
Men nå sto jeg på Ringebu kl. 5.15 - 85 km til Gjøvik på 3 timer. Ikke helt håpløst. Jeg fikk
trå til. Jeg holdt øye med klokka og kilometerne hele veien, og det var stadig ikke helt
håpløst, men da det sto Gjøvik 10 km hadde jeg bare et kvarter igjen. Det kunne jeg umulig
rekke. Da jeg trillet inn på Gjøvik jernbanestasjon, sto toget der og mesteren sto og viftet med
et grønt flagg. Men under over alle undere. Da han så meg komme vaklende skiftet han over
til et rødt. Inn med sykkelen, inn med syklisten, avgårde med toget Jeg hadde kommet meg
litt, men var enda litt vaklevoren da jeg gikk av toget på Roa. Men nå var det bare 15 km.
igjen, og de gikk i labert tempo. Snart var jeg på Lunnertoppen og så kunne jeg se