Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

71
11
Det ble nedsatt en EDB-komite som skulle utarbeide planer for maskinell databehandling
Widding (datasjef), Hildan (regnskapssjef), Wik (Utviklingsleder), Svarverud (Senior
programmerer). Vi skrev allerede poliser på datamaskinen, men poliseprogrammet var et
hastverksarbeid som måtte revideres. Vår arbeidsmetode ble etter hver at Svarverud og jeg
sammen laget et råutkast som vi så diskuterte i EDB- komiteen før endelig produkt ble
forelagt kontordirektøren.
*
Vår neste oppgave var premiebetalingen. Forsikringspremien ble innkassert av lensmannen i
landdistriktene og av vår branntakstbestyrer i byene hvor det ikke var noen lensmann. Det
hadde fungert tålelig bra. Folk hadde respekt for øvrigheta, i hvertfall før krigen, og et
kravbrev fra lensmannen ble tatt alvorlig. Men det var arbeidskrevende, og vi ville ikke være
i stand til å utføre det ved hovedkontoret uten å ansette 40-50 nye funksjonærer som vi ikke
hadde plass til, ikke engang i den nye kontorbygningen. Inkassorutinen måtte derfor
desentraliseres. Men med vår nye datamaskin kunne vi skrive ut en million premie- varsler på
to dager. Postgirokontoret drev forsøk med en optisk leser som kunne lese den nederste linjen
på giroblanketten : identifikasjon og beløp samt 2 kontrollsifre.
Det leseren leste ble automatisk overført til et magetbånd som siden kunne leses av vår
datamaskin. Postgirokontoret var meget interessert i å samarbeide med oss om projektet, og
vi ble enige om et års prøvekjøring bare for Brannkassen. Den optiske leseren fungerte
perfekt fra første stund. Det hendte selvfølgelig at fiskeren gikk med postgiroblanketten i
bukselomma en ukes tid før han betalte eller at barna tegnet julenisser på den. Da ble den
vraket av maskinen og skilt ut slik at den kunne avregnes manuelt. Men dette var et de små
problemer vi hadde. Vi kunne gjennomføre sentralisert inkasso uten nyansettelser.Vi måtte
naturligvis ha et inkassokontor som kunne ta seg av de som ikke betalte, men det ble
bemannet av personale som ble overtallige andre steder.
*
Vi ville gjerne at våre kunder skulle få velge fritt om de skulle betale i bank eller på
postkontor. Men da måtte vi ha en felles giroblankett for post og bank. Jeg tegnet nærmest for
moro skyld en fellesblankett slik jeg mente den måtte se ut. Jeg viste den til kontordirektøren.
Han spurte om jeg trodde det var noen mulighet for at bankene og postgiro- kontoret ville
godkjenne en slik blankett. Jeg trodde nok jeg kunne få bankene med på det, da var det mere
tvilsomt med Postgirokontoret. Men vi hadde jo et utmerket samarbeid med sentralinkassoen
og den optiske leseren, og vi hadde absolutt en høy stjerne på Postgirokontoret, så det var
kanskje verd et forsøk.
Han var enig, og ville også orientere adm. direktør; dette var noe som hørte hjemme på
høyeste plan. Vi fikk trommet sammen et møte med 3-4 av storbankene. De syntes forslaget
var meget interessant, selv om det ikke var noe som kunne gjennomføres over natten. Det var