Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

14
Trondheimsturen startet fra St Olavs plass. Det var en lastebil med benker på lasteplanet.Det
var også et stativ til å spenne en presenning over, men det ble ikke nødvendig den dagen, for
det var strålende sol på hele turen. Vi var nok en slags returfrakt. Det luktet fisk av bilen, selv
om den sikkert var rengjort. Til gjengjeld var transporten ustyrtelig billig. Returfrakten var
antakelig ren netto for sjåføren. Han hadde veldig god tid, og stoppet der det kunne være noe
å se, og var også en utmerket guide, som lot til å vite alt om historiske hendinger langs Mjøsa
og Gudbrandsdalen. Lilla hadde aldri vært nordover, og jeg hadde bare reist med toget, så
turen ble en opplevelse for oss begge. Men reisen tok tid, og da vi ruslet opp Steinberget var
det midnatt, men lyst som dagen. Lilla trodde nesten det var midnattssol. Mor og far var oppe
og tok imot oss med et kveldsmåltid som nå var blitt nattmat.
Far likte Lilla svært så godt, jeg tror nesten han ble virkelig glad i henne med en gang.. Mor
var litt mer reservert, men det var jo ikke hennes vesen å være overstrømmende. Hun tødde
da opp litt etterhvert, men var nok litt bekymret over at vi skulle gifte oss så unge - hun trodde
Lilla var18-19 år, og syntes nok også at jeg var for ung til å påta meg et slikt ansvar. Kanskje
ikke så rart. Det var mindre enn to år siden jeg sluttet hos E.A.Smith med en månedslønn på
75 kr. Siden hadde jeg karret meg gjennom et år i Oslo med noen skarve vikarjobber, da jeg
for et år siden fikk jeg en assistentjobb i Norges Brannkasse, og nå kommer jeg og vil gifte
meg. Med en jentunge som ser ut som hun såvidt er ferdig med folkeskolen. Er det rart at en
mor blir bekymret? Hun var vel også redd jeg ikke kunne forsørge henne, for det måtte en
mann kunne den gangen når han giftet seg.
*
Vi reiste til Ørlandet og besøkte tante Astrid og onkel Broder, som likte Lilla svært godt. Men
skulle Broder snakke alvor med henne, så måtte hun ikke tenke på noe sånt tull som å gifte
seg med meg. For det første var hun altfor god for meg. For det annet var jeg nok alvorlig
hjerneskadet, etter at jeg en gang hadde krabbet inn i en tønne med hodet først, og latt den
trille nedover låvebrua, hvoretter den reiste seg på høykant, så jeg ble stående på hodet nede i
tønna,.visstnok i flere timer. Hadde jeg enda blitt på Ørlandet, kunne jeg kanskje utviklet meg
til en brukbar fjøsgutt. Vi var en lørdagskveld på Huset hvor jeg igjen traff Lillemor Tyskø,
som nå angret svært på at hun ikke hadde blitt med meg til Oslo året før. Men nå var det vel
for sent, skjønte hun. Lilla og jeg hadde 14 herlige dager i Trondheim og på Ørlandet. Og vi
var lykkelige da vi satte kursen sydover igjen. Og vi ville gifte oss. Hva enn mor og onkel
Broder sa. Kanskje var jeg virkelig hjerneskadet.
Det var en matt stemning i kontoret. Den nye avdelingssjefen hadde satt i gang revisjon av
Oslokassen. Holm var grå i ansiktet da jeg møtte ham. Du kan være glad du er ute av det,
du, sa han, det er jeg som får svi hvis de finner noe galt. Men han slapp da å svi, og det var
jeg glad for, så jeg slapp å ha det på samvittigheten. Jeg unngikk helt å bli blandet inn i det.
Det var bare Altung og avdelingssjefen som kjente til min befatning med saken. Og kanskje
revisorene. Men revisorer holder vel kjeft.
*
Industritariffene våre var rene kryssordoppgaver. En selsom blanding av håndskrevne og
maskinskrevne notater, og utklipp av aksjeselskapenes tariffer med rettelser. Jeg kunne ingen
ting om ildsfarlige bedrifter. Å lage en ny tariff lå lang utenfor mine kvalifikasjoner, men jeg
begynte så smått å systematisere den vi hadde, den var tung å arbeide med. Men det tok jo tid.
Berntsen og jeg ble aldri helt enige om prioriteringen. Han mente vi måtte først få unna det
daglige arbeid, og så kunne vi i ledige stunder se hva vi kunne få gjort med tariffen. Det der
med ledige stunder, mente jeg, var en illusjon om noe vi aldri ville oppleve, men fikk vi en
mer oversiktlig tariff ville vi kunne få det daglige arbeid unna på langt kortere tid. Vi hadde
vel noe rett begge to, men han var jo sjefen, og sjefen har alltid mest rett. Men jeg lurte meg