Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

7
fristende, men detgikk da ikke an å komme slik dumpende inn til vilt fremmede folk midt i
jula. Jo da,det gikk an hos Jørgen Iversen og fru Iversen, og forresten så hadde han spurt tanta
si på forhånd, for han hadde tenkt jeg ville komme med slike tåpelige innvendinger. Han gikk
med på at vi spleiset på en flaske konjakk til Jørgen Iversen og en stor konfekteske til mamma
Iversen. Jevnaker hørtes ikke dumt ut. Hvor lå egentlig Jevnaker. På Hadeland. Jeg var like
klok. Jeg fikk ta en titt på kartet.
Vi møttes på Østbanen tidlig 1. juledag og tok toget til Roa, togbytte til Hønefoss. Jeg fikk
plutselig bange anelser. Var jeg i ferd med å gå i en felle? Det var vel ikke slik at de hadde
døtre som måtte giftes bort. Han beroliget meg. De fleste var allerede gift, og hun som var
igjen var forlengst tinga bort. Ja, ja , da så jo alt lyst ut. Det var et godt stykke å gå fra
stasjonen, fortalte han, men det skremte jo ikke en som var vant til å gå fra Ilevollen til Lade
Gård. Iversenhuset lå helt øverst i Randsborggata, på toppen av Iversenbakken som den heter
den dag i dag, lenge etter at alle Iversener er borte, for barna har tatt navnet Jørgensen. Det
var et gjestfritt hus vi var kommet til. Vi fikk en overdådig middag, noe av det beste det går
an å lage av en gris. Siden tok vi knekken på konjakken til Jørgen Iversen, og da den tok slutt,
kom han frem med noe han kalte Jevnaker Spesial, som trakk et glemselens slør over alt som
hendte resten av kvelden. Vi fikk til slutt en slags Cocktail som het Det kan du fortelle
meg imorra, men dagen derpå var vi lite i stand til å fortelle noe som helst. Bevertningen
neste dag var også fyrstelig, men stemningen var flere grader mattere. En ettermiddagslur
gjorde oss imidlertid godt og oppkvikket til kveldens utskeielser. Fest på Bøndernes Hus, sto
det på menyen. Bondejentene, vet du, er ikke å forakte. Det var stjerneklart og beinkaldt, og
vi hutret litt. På god avstand .hørte vi Dragspel, viol och mandolin og kanskje ville vi også
finne en liten Carmencita med en ros i sin barm når vi entret salen. Men her var det nok heller
kostervals enn smektende tango.
*
Vi fikk vrenge av oss yttertøyet og ta et overblikk over situasjonen. Her skulle det vel bli vei i
vellinga. Jeg kastet et prøvende blikk ut over den dansende folkemengden, og da, - da fikk jeg
se - det måtte være en engel. En engel med langt lyst hår som skinte som gull og lyste opp
hele salen. De kunne like gjerne ha slokket lyset. Hun danset som en gudinne, la jeg merke til.
Det var klart, engler danser jo som gudinner.Vinger hadde hun visst ikke, men de var vel
gjemt under kjolen. Da dansen var slutt, ble hun øyeblikkelig revet bort, og det skjedde om
igjen og om igjen. Jeg sto som fjetret. Jeg fikk tak i John, og pekte. Ser du henne, engelen
med gullhåret, hun i den hvite kjolen. Å hun, sa han, hun er da ingen engel, det er jo Lilla,
hun jobber på Glassverket. Jeg holdt på å dra til ham. Du må da se at hun er en engel. Vi
skal forresten gifte oss. Har det rabla totalt for deg nå da? Du vet ikke engang hva dama
heter, og så begynner du å snakke om gifting. Har du tenkt å snakke med henne først, eller ?
Men der har vi Tussi, jeg må stikke. Og borte var han Musikken tok en pause, og det ble
alminnelig oppløsning på dansegulvet. Hun gikk bort og satte seg sammen med noen andre
jenter. Noen gutter sto også der og hang og fleipet. De eier visst ikke folkeskikk, guttene her
på Jevnaker. Å plage jentene sånn. Jeg beveget meg langsomt bortover mot stedet hvor
engelen hadde slått seg ned. Musikken holdt på å gjøre seg i stand igjen, og plutselig sto jeg
foran henne Vi danset, vi svevet over gulvet. Jeg kunne ikke se vingene, men de var kanskje
til å hekte av. Etter 3-4 danser stoppet vi litt, og det kom en jypling med Brylkrem i håret og
ville danse med henne. Hun er opptatt, sa jeg, og hun blir opptatt resten av kvelden. Ha deg
vekk! Gå og heng deg! Du er ikke helt lite frekk, du, sa hun. Frekk? sa jeg, vi skal da vel gifte
oss? Hun så litt overrasket ut. Skal vi det? Det har da ikke jeg hørt noe om. Ja, sa jeg, vi må
nok det, for vi kan jo ikke leve i synd. Vi går og setter oss litt. Jeg fant en usjenert plass borte
i en krok. Jeg la armen over skulderen hennes, bare for å kjenne etter vingefestet, så klart..
Men skulderen var myk, og god å ta i. Jeg fortalte, og hun fortalte. Jeg begynte å synes at jeg