Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

32
til. Bare lag nye. Jeg vet det er det du er ute etter. Men la meg se dem før du lar dem gå i
trykken. Jeg refererte samtalen for Berntsen. Han var ikke blid. Se på de bunkene med post vi
har liggende der. Skal jeg greie det der alene mens du sitter og leker deg med å lage nye
forsikingsmeldinger. Vi ble enige om at jeg kunne gjøre det hjemme.
*
Vi hadde Liv på besøk igjen, og vi fikk låne hytta på Blankvann i 12 dager fra mandag til
neste torsdag. Hytta var ikke så mye i bruk på sommeren. Vi skar to hull i bunnen på en
gammel ryggsekk, og det ble en utmerket bæresekk for Erna Karin på ryggen til Liv. Hun
syntes det var veldig moro en stund, men det varte ikke svært lenge før hun ville gå sell. Og
når hun ville så hjalp som regel ingen argumentasjon. Men da hun hadde gått sell et stykke i
ulendt terreng, fant hun seg bedre til rette i sekken. Vi feiret ettårsdagen hennes på
Blankvannet. Da var vi på Blankvannbråtan og så på kaninenene og ptopetopetei som skulle
bety hønene. Hun fikk gi kaninenene mat og det var morsomt. Fullt så morsomt var det ikke
da hun forsøkte det samme med hønene, for de var frittgående og gikk sin vei da hun ville gi
dem mat. Kanskje de ikke likte løvetann. Vi fikk kjøpt melk og egg på gården. Litt smør fikk
vi også, og litt havremel så vi kunne koke grøt til vesla Lilla var livredd for Blankvannet. Det
skrånet ganske bratt nedover fra hytta mot vannet, og ungen var jo lyn- rask. Hvor lett kunne
det ikke være å snuble, og så rulle den siste biten ned til vannet. Jeg måtte lage en lekegrind.
Det var lett å finne materialer; småtrær og busker var detover alt, og det gjorde ingen skade
om det ble tynnet litt. Dette måtte hun være med på. Det var ustyrtelig moro å hjelpe pappa å
lage lekegrind. Helt til den var ferdig og hun ble plassert på innsiden. Da ga hun sin misnøye
så høylydt til kjenne at mødre og tanter kom styrtende til og reddet henne ut av fengslet som
den grusomme barnemishandleren hadde bygget. Vi hadde en herlig ferie helt til den nest siste
dagen. Vi sto og så på to mannfolk i en båt på den andre siden av vannet. De sto i båten og
vugget sidelengs frem og tilbake.
Jeg sa til Lilla at disse to ville ganske snart få seg en real dukkert, men de var ikke mer enn
20-30 meter fra land, så det kunne vel ikke være så farlig Jeg gikk inn og hentet melke-
spannet for å ro etter melk. Da jeg kom ut lå båten med bunnen i været, og det ble ropt om
hjelp. Jeg hoppet i båten og rodde så fort jeg kunne. Blankvannet er ikke stort, og jeg var
fremme på mindre enn 2 minutter, men det var ingen ting å se. Det sto en tredje mann på land,
men han kunne ikke svømme. Det kunne visst ikke de andre to heller. Jeg hoppet uti og
prøvde å dukke, men det var ingen ting å se. Det kom folk fra Blankvannsbråten og fra
Slagteren, og siden kom politi med redningsutstyr. Det ble soknet hele natten, men uten
resultat. Søket fortsatte i flere dager, men de som druknet ble aldri funnet. Blankvannet er
ganske dypt, og har for det meste gjørmebunn. Vi syntes ikke det var så hyggelig på hytta
lenger, og vi reiste hjem allerede den neste dagen.
*
Sommeren 1942. Lilla og Erna Karin var på Jevnaker. Det ringte på døren. Antakelig
Sørensen i første som kjedet seg og ville ha selskap. Men det var to i grønne uniformer og en
sivil. Det var sivilisten som snakket. Han var norsk. Snakket ihvertfall norsk. Vestlending.
Kan vi få komme inn? De trampet inn uten å vente på svar. Det var ikke stort jeg kunne svare
heller. Jeg ble plassert på en stol. Tyskerne begynte å åpne skuffer og skap. Jeg henvendte
meg til sivilisten : Går det an å spørre hva det gjelder? Det vil De få vite! Så åpnet de
ovnsdøren. Der var det mye papir. De dro ut alt sammen og begynte å brette det ut. Nå var de
nidkjære. De ville se alt. Men jeg hadde da heldigvis ikke kastet noe som kunne være
kompromitterende i ovnen. Så mye vett hadde jeg da enda i behold.Tyskerne hadde ikke sagt
noe, bare mumlet litt seg imellom. De får bli med oss.