Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

25
under visitten den kvelden. Det så ut som nyheten om hennes "tilstand" hadde hatt en
mirakuløs virkning. Hun hadde nok vondt fremdeles, men smertene kunne ikke døyve
gleden. Nå ville hun hjem. Og stå opp. Hjemme lå hun et par dager. Så stavret hun seg opp,
hadde nok vondt men bet tennene sammen i trass. Og hun skulle absolutt ikke inn på
sykehuset igjen. For da hadde hun et barn å ta seg av.
*
Min venn Ingvar Hansen fikk aldri oppleve å se Norge fritt igjen. Han ble arrestert av Gestapo
i 1942 og gjennomgikk en grusom tortur og mishandling. Siden satt han på Grini nesten 2 år,
men ble så sendt til Tyskland. Han omkom da fangeskipet Westfalen ble senket 8. september
1944..
*
Dager og uker gikk. Lilla hadde mye vondt, men hun ville ikke la seg knekke. Ikke nå.
Leiligheten vår viste seg nå fra en annen side enn på en solvarm sommerdag. Med enkle
vinduer og uten isolasjon i vegger, gulv og tak var den uhyggelig kald når kulda satte inn.
Særlig på kjøkkenet hvor det var en åpen gang under. I de verste kuldevintrene 1941 og 1942
da tyskerne frøs ihjel foran Moskva og Stalingrad var det i Oslo 25-30 kuldegrader
sammenhengende i 3 måneder. Vi måtte la springen renne på kjøkkenet om natten for at
vannet ikke skulle fryse for oss. Om morgenen var det et par cm. is i vasken. Kom det en liten
vannskvett på gulvet, var det skøytebane i løpet av et par minutter. Vi hadde en ved- komfyr
på kjøkkenet, men det tok ofte flere timer å få temperaturen over frysepunktet. Spiskammeret
hvor vi kunne holde maten varm om sommeren kunne nå benyttes som fryseboks. Det var
ikke lett å oppdrive brensel heller, men jeg fikk da som regel tusket til meg litt ved, og av og
til litt koks. Etter noen tid fikk vi imidlertid en ganske formidabel brenselsreserve. Tyskerne
hadde okkupert nabotomta, og der hadde de lagt seg opp et gigantisk vedlager, stablet i 3
meters høyde, hundre meters lengde og i 10-20 rekker Hvem orker å sitte og fryse med et
slikt vedlager rett utenfor stuedøra? Det var riktignok en vakt der, men han virket harmløs, og
holdt seg helst innendørs om kvelden. En kveld jeg skulle komplettere vår vedforsyning, kom
jeg likevel ut å kjøre. Mens jeg lå på toppen av en vedstabel og skulle til å slenge ved over
gjerdet, kom vakta ruslende sammen med et kvinnfolk. De stilte seg opp rett under min
vedstabel. Jeg kunne kakket ham i hodet med et vedtre, men det var neppe tilrådelig. Jeg fikk
ligge musestille på toppen av vedstabelen til de var ferdige. Det var 25 kuldegrader, og jeg var
litt frøsen da de endelig trakk seg tilbake. Jeg måtte tines opp i lunkent vann. Vårt lille
reservelager av ved hjalp oss gjennom fem krigsvintere og tre etterkrigsvintere uten at vi fikk
noen varige men.
*
Jula 1940 tilbragte vi på Jevnaker hos mor Jenny. De hadde flyttet til en ny leilighet med noe
mer plass, slik at vi kunne bo hos dem istedenfor hos Helge. Lilla var sprekkeferdig for å få
fortalt om de store nyheter som var forestående, men de hadde nok skjønt det. Hun begynte
allerede å bli litt lubben. Jeg har aldri sett noen så utrolig lykkelig over å
være gravid. Det ble til at Liv skulle være med oss hjem. Det er fremdeles et litt av et
mysterium for meg hvordan Lilla kunne klare seg gjennom 3 svangerskap og fødsler, og
spebarnsstellet som hun var alene om, vi hadde ikke vaskemaskin, ikke Pampers eller Libero,
ikke varmt vann i springen, vi hadde bare en ufyselig B-såpe til å vaske oss selv og ungene
med. Vann måtte varmes på vedkomfyr, barnetøyet måtte vaskes med et elendig vaskepulver
som ikke skummet, skylles i iskaldt vann, vries opp med hendene, tørkes foran ovnen. Når
jeg kom hjem, lå det alltid ferdig vasket og tørket tøy til neste dags bruk. Riktignok gikk ikke
barna våre med bleier til de var bortimot 5 år som Pampersbarna på TV synes å gjøre. Ingen
av barna våre har brukt bleier etter at de var fylt et år, Lilla lærte dem å si fra. Det må gå an å