Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

19
ikke skulle komme over, så de måtte kjøre sine lastebiler og panservogner på isen ved siden
av brua. Men nå var det ikke is lenger, så jeg måtte vente en stund på ferge. Jeg ankom til
stasjonen 3 timer før toget skulle gå, og fikk vite at toget var 6 timer forsinket. Det ble
tilsammen 9 timer å vente. Jeg var forlengst gjennomvåt, og syntes det var bedre å sykle enn å
sitte og fryse. På Vinstra var toget 8 timer forsinket, og på Dombås meldte de 9. Da jeg
tråkket opp Dombåsbakkene begynte det å bli ganske mørkt. Men det lysnet da jeg kom til
Hjerkinn, og det sluttet å regne, for nå begynte det å snø. Og jeg som ikke hadde piggdekk.
Jeg oppdaget etter hvert at det ble lettere å tråkke. Det kom vel av at det nå var blitt
nedoverbakke. På Ulsberg stasjon sa de at de ventet toget om ikke så lenge, men jeg tenkte at
jeg rekker vel til Berkåk, så jeg kan ta toget derfra. Men det gjorde jeg ikke. Det var første
gang på turen jeg kom for sent til toget. Men jeg tenkte at jeg rekker vel ihvertfall neste tog.
Så jeg syklet videre. Ned gjennom Gauldalen skinte sola, og jeg ble nesten varm. Ihvertfall
ikke helt iskald lenger. Da jeg kom til Støren, sto det at det var 5 mil til Trondheim. Det var jo
omtrent som fra Jevnaker til Oslo, og det hadde jeg da syklet mange ganger så det var jo ingen
ting å bry seg om. Litt senere kom jeg til Heimdal, og da var det bare 10-12 km igjen. å kom
jeg til en vei som lignet veldig på Nyveien i Trondheim hvor jeg hadde lekt som barn, og den
var egentlig svært gammel, og ble tilslutt så gammel at den ikke burde hete Nyveien lenger,
og det gjorde den da heller ikke. Nå var det Osloveien. Så kom jeg til Arilds gate, og så til
Ilevollen, men den går jo til Lade gård, og dit skulle jeg da ikke nå, og så måtte jeg gå av
sykkelen for det går ikke å sykle oppover Steinberget, og da var klokken 1200 og det var
dagen etter den dagen da jeg begynte å sykle, å sykle, å sykle, å sykle - - - Goddag, mor, her
er jeg !
Det var deilig å være hjemme hos mamma'n sin igjen. Hun puttet et eller annet i meg, men jeg
visste ikke hva det var, men hun sa jeg skulle tygge det og spise det og så tygget jeg det og
spiste det, så puttet hun meg i en seng og sa at jeg skulle sove og så sov jeg, og så sov jeg, og
så var det neste dag. Så spurte hun hvordan vi hadde det, og hvordan Lilla hadde det, og hun
er vel ikke - -, hun skal vel ikke - -. Nei da, mor, hun er ikke, og hun skal ikke, ihvertfall ikke
enda Mødre har jo alltid sine bekymringer.
Kommisjonen hadde sitt første møte i Trondhjems Forsikringsselskap. Formann var
skadesjefen i selskapet. Det var 7 medlemmer, representanter for ulike selskaper. Det var
egne skadekommisjoner for Steinkjer og for Namsos, som begge var bombet. Men det var
spredte skader i hele Trøndelag, som vi skulle ta oss av. Det var et betydelig antall skader i
Stjørdal og Verdal, knyttet til forsvaret av flyplassen på Værnes og kampene om Hegra
Festning. Det ble til at vi alle skulle dra til Stjørdalshalsen og til Verdalsøra, og at vi måtte
etablere skadekontorer på disse stedene. Vi regnet med en uke på hvert sted. De øvrige
skadene var ganske spredt, og de ble fordelt på medlemmene enkeltvis, slik at vi fikk hvert
vårt distrikt. Jeg fikk Ørland og Agdenes, jeg var den som var best kjent der.
Oppgjørene i Stjørdal og Verdal gikk greit unna, vi hadde av og til noen problemer med å få
våre klienter til å forstå at en Grower & Backer symaskin fra 1896 ikke var det samme som en
Singer fra 1938. Det var helt utrolig mange av disse gamle symaskinene i bygda, og de
fungerte fremdeles, skal vi tro det som ble sagt. Og en symaskin var en symaskin. Derimot
hadde de liten sans for gamle møbler - senger, bord, kommoder, skatoller fra 1850/60. Sånt
skrot var det da ingen som ville ha. Mange var bitre når vi nullet ut den gamle symaskinen,
selv om vi femdoblet den angitte verdien (egentlig alt for lite) på fram- skapet. Arbeidet gikk
raskt unna, og vi var tidligere ferdige i Stjørdalshalsen enn vi hadde beregnet. Hvis det gikk
like raskt på Verdalsøra ville vi spare inn 3-4 dager. Jeg hadde en skade som skaffet meg litt
hodebry. Det dukket opp en ganske ung dame - ca. 25 - med en masse papirer. Hun var
nydelig, og pent kledt. Huset til faren hennes var blitt okkupert av tyskerne under beleiringen