Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

26
lære et normalt barn det man kan lære en hundevalp, mente hun. Neste vinter var det samme
prosedyre med et nytt barn. Barna badet i en sinkbalje på kjøkkengolvet om kvelden. Da var
jeg som regel hjemme og kunne være med.
*
Jeg hadde gjort meg ferdig med forvaltningsretten - det vil si jeg hadde lest det jeg kunne
finne i lærebøker og forelesningsreferater som var tilgjengelige, og hadde så smått begynt å
lukte på sosialøkonomi som også var førsteavdelingspensum. Det ble mer og mer klart at det
kunne bli vanskelig å ta eksamen med bare å lese, måtte nok før eller senere tenke på
permisjon - helt eller delvis - før eksamen. Det var en forelesningsserie, 2 timer i uken i 6
uker jeg hadde lyst til å følge. Jeg klarerte med Berntsen at jeg stakk av en time hver tirsdag
og torsdag, mot å ta det igjen om ettermiddagen samme dag. Jeg syntes jeg hadde godt utbytte
av forelesningene når jeg hadde lest stoffet på forhånd.
*
Jeg var ikke lenger en av de yngste i avdelingen. Krigen hadde fått mange til å tenke over og
vurdere det de eide, og funnet å måtte justere sine forsikringer. Uforsikret eiendom var heller
ikke dekket mot krigsskade. Flommen av nytegninger og forhøyelser førte til nyan- settelser i
alle avdelinger, men mest i Løsøreavdelingen, som var den mest turbulente. På mindre enn to
år ble det ansatt 7 unge gutter og like mange sprelske jenter alle under 25 år. Jeg var blitt
senior. Før jeg begynte i 1938 var det av 25 funksjonærer avdelingen bare en under 30 år. Nå
var det blitt 20, samtidig med at et par av de eldste damene hadde sluttet, slik at nær
halvparten nå var under 30 år. Det var en flodbølge. Det var påbygget kontorbygningen 2 nye
etasjer som ble tatt i bruk sommeren 1940. Løsøreavdelingen hadde overtatt 5.etasje i
nybygget. I 6. etasje var det kantine, styrerom og noen kontorer.
*
Vi hadde overlevd den første vinteren i den nye leiligheten vår på Bygdøy. Vinteren hadde
ikke vært av de aller kaldeste, men kald nok til at vi hutret oss gjennom den. Men nå blenkte
vårsola i bakkane, og da fikk vi hug til vår heimlege strand. Hver kveld måtte jeg kjenne på
maven til Lilla. Hvis dette var en ny engel, var det ihvertfall en ill- sint engel. Her fikk vi nok
noe å slåss med. Lilla var sikker på at det var en gutt, men jeg kunne aldri tenke meg at en
gutt kunne være så sint Dessuten hadde hun jo lovt meg jenter. Minst 4 hadde kun sagt på
Bøndernes hus, første gangen jeg traff henne. Nå kom det klesplagg fra alle kanter. Både fra
Trondheim og fra Jevnaker. Og her satt både Lilla og Liv og strikket på harde livet. Prinsessa
vår skulle ikke mangle noe. Jeg så henne for meg, ei lita prinsesse som danset over jordene
mot Kongsgården.