Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

33
Jeg fikk et glimt av Sørensen da vi gikk ned trappen. Så Lilla ville iallfall få beskjed om hvor
jeg var blitt av om jeg ikke skulle komme hjem på en stund. Han ville vel også sørge for at det
ble gitt beskjed til Norges Brannkasse. Bilen stoppet utenfor Victoria Terrasse. Vi gikk
oppover trapper og bortover ganger til et rom hvor jeg enda en gang ble plassert på en stol.
De får vente her. Sivilisten og den ene tyskeren forsvant, den andre ble igjen.
Etter et par timer ble jeg hentet og vist inn på et kontor, hvor det satt to som tydelig var
offiserer. Den ene satt bak skrivebordet, og den andre for enden av bordet. Han bak
skrivebordet presenterte seg som oberetellerannet Fehmer. (Fehmer var en av de mest
beryktede tyske torturister. Men jeg visste ikke den gang hvem Fehmer var, så jeg ble ble ikke
så skremt som jeg kanskje burde blitt) Han snakket bra norsk : De er Anton Wik? Jeg svarte
bekreftende. Kjenner De Ingvar Hansen? Ja, han er min kones lege.
Deres kone, hvor er hun nå? Hun er hos sine foreldre på Jevnaker. Når traff De sist Ingvar
Hansen? Jeg måtte tenke meg litt om. Det var i oktober da han fikk lagt henne inn på
sykehuset. Det utspant seg en lavmælt samtale mellom tyskerne. Jeg kunne ikke høre hva de
sa. Til slutt så han skarpt på meg : De kan gå.
Det var blitt natt, og det gikk ikke lenger noen trikk. Men jeg var ikke lei for at jeg ikke ble
kjørt hjem. Aldri har veien fra sentrum til Bygdøy vært så lett å gå.