Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

17
panikkdagen. De fleste var på jobben, men det var en dyster stemning, og det var ikke mye vi
fikk gjort. Men ut på formiddagen fortalte ryktene at Oslo ville bli bombet av britiske fly kl.
13. Tyskerne skulle bombes ut.Vi trodde ikke noe på det, men vaktmes- teren gikk rundt og
beordret alle ut av kontorene, og vi måtte begi oss ut på gaten.
Det var en strøm av biler - mest lastebiler på vei ut av byen. Alle som hadde plass tok med
flere passasjerer. Det virket som en planlagt evakuering av Oslo. Den ble siden kalt
panikkdagen, men vi merket ikke noe som lignet panikk. Alle på vår bil var rolige og
behersket. Nærmest litt resignert. Vi havnet på Holmenkollen hvor vi fant en god utsikt- plass,
for vi ville se det som skjedde - hvis det skjedde noe, men det eneste vi fikk se var svermer av
tyske transportfly som skulle ned på Fornebu. Men snart var strømmen av mennesker som
skulle nedover mot byen igjen omtrent som på en Holmenkolldag etter at hopprennet er slutt.
*
Om kvelden stakk jeg innom Astri. Det var alltid en trøst i å høre dystre nyheter sammen med
noen. Der satt Gudbrand Jenssen, lillebroren til Øyvind og Odd Helland, også fra Stjørna. De
var i militærtjeneste, og var under transport blitt tatt til fange av en tysk tropp dagen før. Men
tyskerne hadde ikke folk til å passe på dem, så de ble sluppet løs i Oslo. Vi fikk høre at
Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik også var besatt, og at kongen, stortinget og
regjeringen hadde forlatt Oslo, etter at de hadde nektet å overgi seg uten kamp. Og så kom
Quislings tale hvor han avsatte kongen og regjeringen, innsatte seg selv som ny regjeringssjef
og tilbakekalte regjeringens mobiliseringsordre. Vi satt som lammet. Ingen sa noe på en
stund. Men jeg tror vi tenkte omtrent det samme. Det var Gudbrand som brøt tausheten. : Vet
du om noen måte å komme seg ut av Oslo på? Jeg tvilte på at det gikk an å ta tog eller buss,
men det fantes en utvei hvis de hadde ski : Nordmarka. Men de hadde aldri vært i Nordmarka,
og hvor skulle de gå? Jeg har vært en god del i Nordmarka, sa jeg, jeg gikk tvers gjennom
Nordmarka 7 ganger siste vinter, og vet hvor vi skal gå. Jeg skal skaffe dere ski, sa Øyvind,
trenger du kart? Jeg trengte ikke kart, og jeg var sikker på at vi var ikke de eneste som gikk
gjennom Nordmarka neste dag. Jeg visste ikke om disse stjørnværingene var noe særlig glupe
til å gå på ski, så jeg tenkte vi fikk starte tidlig. Jeg likte ikke å ta Holmenkollbanen, det kunne
jo være kontroll der. (I ettertid vet vi at tyskerne ikke hadde mannskap til noe slikt) Jeg
foreslo at vi startet fra Bestum, jeg var alene hjemme, så vi kunne overnatte hos meg. Vi fikk
et solid kvelds- måltid hos Astri. Vi tok en kjærlig avskjed , og jeg ba henne ta hand om
Lilla for meg om jeg ikke skulle komme tilbake. Vi visste jo ikke hva vi ga oss ut på. Øyvind
kjørte oss til Bestum. Huseieren, pensjonert marinekaptein Hovland kom opp og hilste på
oss, da han skjønte hvor vi skulle. Han ønsket oss lykke til, og håpet vi fikk jagd svina ut av
landet vårt. Med slike gutter som dere kan vi ikke tape
*
Vi startet tidlig neste dag Vi gikk til fots Vækerøveien over Røa og videre oppover Sørke-
dalen. Det var sen vår, og vi kunne ta på oss skiene ved Bogstad. Vi skvatt hver gang vi traff
noen, men alltid var de i samme ærend som oss. Før kom til Kobberhaugen var vi 10-12 i
følge, og da vi kom til Katnosa var det en linje fra Snorre som dukket opp i hodet mitt. Det
var før slaget på Stiklestad. På alle stier dreiv det folk, skrev han. Her var det ikke stier, men
skiløyper det dreide seg om. Om vi aldri hadde merket det før, så gjorde vi det her:
Fellesskapet. Vi var nordmenn. Ingen visste hvem som skulle komme hjem igjen, og hvem
som skulle bli derute. Men tyskere og quislinger ville vi ikke ha. Livet vårt var ikke så mye
verd hvis vi skulle ha dem her. Vi kom fram til Grua før kvelden.
Det var mobilisering på Grua. Gudbrand og Odd, som allerede var i militærtjeneste - de
hadde ikke engang fått av seg uniformen - ble hurtig innrullert, og vi skilte lag etter et raskt
farvel og good luck. Uten rekruttskole var jeg ikke stridende, og ble plassert som adjutant for