Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

45
*
Jeg fikk besøke far på Vollan. Vi fikk 15 minutter. Han hadde det bra, men var engstelig for
mor. Torleif og Roar var flyttet til en Luftwaffe-leir i Stjørdal, som sikkert var bedre enn
Vollan fengsel. Jeg lovte å besøke dem, og jeg ville også ta en tur til Falstad for å besøke mor,
hvis dette var mulig.
Jeg traff Torleif og Roar. De hadde det svært greit. Lufwaffe brydde seg ikke om å leke
gestapo, og de kunne gå hvor de ville. Rene sommerferien. Men de visste det fort kunne bli
slutt på ferien hvis de gikk for langt. Jeg var der et par timer, og jeg så nesten ikke en tysker
bortsett fra han som viste meg hvor jeg kunne treffe dem. På Falstad var det verre. Jeg kunne
ikke komme inn der. Besøk var verboten. Men jeg traff en som kjørte varer til leiren. Han
kjente mor, og forsikret meg om at hun hadde det så bra som det var mulig på et slikt sted.
Han lovte også å overbringe min hilsen, og fortelle at jeg hadde besøkt far og guttene som nå
var i Stjørdal, og at de alle hadde det bra.
*
Hitler var død. Det var bare spørsmål om dager når krigen var slutt. Den 5. mai kapitulerte
Tyskland, men kapitulasjonen gjaldt ikke Norge. Skulle de fortsette krigen her? Det ble 6.,
det ble 7. og det ble 8. mai, og vi ventet fremdeles i spenning. Vi var en liten tur innom
Bergljot og Gunnar på Briskeby, men de hadde heller ikke hørt noe. Men da vi ruslet
hjemover om kvelden kastet folk blendingsgardiner ut av vinduene i Bygdø Allè, og det ble
brent bål bortover hele gaten. Krigen var slutt, også i Norge. Jubelen var grenseløs.
*
Det ble noen hektiske dager etter 8. mai. Gutta på skauen kom ned til byen. Alle
Grinifangene slapp ut. Erling 2 1/2 år kom og ville ha et hvitt bind om armen : Ei ska være
heimefont!! Telefon fra Trondheim - alle var kommet velberget hjem, men mye var
forsvunnet fra leiligheten som hadde vært i Rinnanbandens besittelse i 4 måneder. Trygve og
Erling dukket opp i Oslo som politisoldater, vi fikk også hilsninger fra Per om at han var i
god behold. Lilla og Irene Sørensen var på brusteinsball på Rådhusplassen, og fikk mange
smigrende men skamløse tilbud, mens Alf og jeg fikk sitte hjeme og passe barn. Heldigvis
hadde vi noe å trøste oss med, mens våre lystige koner var ute på livet. Hakekors og
nazisymboler forsvant allerede den første fredsdagen. Tyske soldater var også blitt borte fra
gatebilledet, men en og annen gjenganger kunne fremdeles være å se.
Da Lilla og ungene skulle til byen en dag, sto det også en tysk offiser på trikkholdeplassen.
Erling ruslet bort og glante ham opp i ansiktet. Ska du reise nå da tysker’n, ska du reise på
Tyskland?? Munterheten hos publikum var uhemmet, mens tyskeren bare stirret rett frem for
seg.
*
Grini fengsel ble snart fylt med nazister, men det å ha vært på Grini var jo nå blitt en heder
som de nye innvånerne ikke måtte få del i. Grini ble derfor straks omdøpt til Ilebu fengsel.
Siden ble det påny omdøpt til Ila Sikringsanstalt, for biltyver og skapsprengere ville ikke ha
sittende på seg at de hadde vært på Ilebu.
*
Hver dag var det noe nytt å glede seg over. En dag kom ungene hesblesende hjem og fortalte
at det var iskrem å få kjøpt nede i kjosken. De ble utstyrt med en rød quisling (2-kroneseddel),
og for av gårde. Men etter en stund kom de slukkøret tilbake. De hadde ikke fått noe iskrem,
det var utsolgt. Jeg spurte forsiktig hva de gjorde med pengelappen, men Erna så uforstående
på meg : Den kastet jeg da, de hadde jo ikke mer iskrem!!