Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

28
avstander, og hvor mange millioner soldater tyskerne enn kan mobilisere, kan det bli glissent
mellom dem når de kommer langt nok inn i Sovjet. De må jo også holde store troppestyrker i
alle okkuperte land. Vi hører ikke lenger tyske soldater synge : Denn wir fahren gegen
Engeland. Hadde de endelig gapt over mer enn de klarer å svelge?
Forsikringene hadde et reg.nr. for hvert distrikt. Om forsikringen ble forandret, beholdt den
samme reg.nr. De hadde videre et fortløpende sekssifret polisenr. som ble påført
forsikringsmeldingen med nummeratør i postekspedisjonen. Identifikasjonen var altså distrikt
og reg.nr., men hvilken funksjon hadde polisenumret? Jeg hadde spurt meg for i alle i
poliserutinen, men ingen kunne gi noe annet svar enn at det alltid hadde vært der. Altung og
Thorvaldsen mente vi måtte ha det som et bevis på at polisen var ekte, akkurat som på
pengesedler. Dessuten spiste det ikke noe om det sto der. Det siste var ikke riktig. Det tar tid å
skrive og kontrollere et sekssifret tall på hver eneste polise. Det "spiste" 20 minutter om
dagen for hver poliseskriver og det samme for postekspedisjonen, og det ble også påført
registerkortene i reassuransen. Sammenligningen med penger var irrelevant, der var det et
ledd i sikringen mot forfalskning, men jeg hadde aldri hørt om forfalskning av poliser.
Avdelingssjefen skar igjennom : Hva vil skje om vi sløyfer polisenumret? Ingen kunne
påvise noe som ville skje. Vel, da stopper vi nummereringen fra imorgen. –Hva med
polisene, har ikke de en rubrikk for polise nr? Jeg kunne opplyse om at vi hadde nye poliser
under trykking, og at jeg kunne foreta nødvendige rettelser av teksten før de gikk i trykken.
Da sørger Wik for den orientering som er nødvendig.
*
Liv og jeg var og hentet prinsessa vår. Vi husket å få med oss Lilla også. Grynet så litt
skeptisk ut når hun så på meg. Og det burde hun da ikke. Jeg var jo faren hennes. Jeg hadde
fått en barneseng av Astri. Og så hadde jeg kjøpt et stellebord. Så her skulle bli stell. Vi var
blitt foreldre. Det var helt utrolig. Jeg måtte opp og se på henne flere ganger om natta, for å
være helt sikker på at hun virkelig var til. Jeg fikk være med på morgen- stellet før jeg gikk på
jobben, så var det vel to eller tre stell jeg ikke fikk med meg, men til kveldsstellet var jeg
alltid hjemme igjen. Allerede første kvelden - 7 dager gammel prøvde hun å krabbe ned av
bordet. Når hun lå på maven sparket hun fra med bena, dro bena under seg, og sparket ifra
påny. På mindre enn et halvt minutt nådde hun fram til enden av bordet, og hadde jeg ikke
stått manngard der kunne det gått riktig ille. Og så det var ikke lenge før vi fikk det første
smilet. Og siden ble det mange. Både smil og latter.
*
Det ble ikke så mye lesing som jeg hadde tenkt. Sosialøkonomien var heller ikke den mest
spennende lektyre jeg kunne tenke meg. Jeg hadde et sterkt arbeidspress på kontoret, og måtte
av økonomiske grunner ta med meg den overtiden jeg kunne oppdrive. Selvfølgelig var også
familieforøkelsen vår mer spennende enn sosialøkonomien. Og det var stadig var ting i
kontoret som skaffet meg kløe i fingrene for å finne sluere måter å gjøre det på. Jeg hadde
konstant dårlig samvittighet for alt jeg skulle ha gjort.
*
Vi var i Paradisbukta. Hadde med oss Erna Karin, 2 måneder. Hun var ellevill over å få bade,
i sjøen, og ville ikke opp igjen. Vakte naturligvis litt oppsikt; det var ikke så mange badende
på hennes alder. En ung mann syntes særlig interessert. Han kikket stadig bort på oss, men
turte liksom ikke nærme seg. Til slutt tok han mot til seg : Ich habe eine solche im Heimat,
aber ich habe sie niemals gesehen. Det var altså en tysker. Men ikke av de verste, om en skal
gi seg til å gradere dem. Um zwei oder drei Jahre wenn Deutschland den Krieg verloren habe,
willst du sie sehen können. Han sto litt. Ja, vielleicht". Kanskje.