Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

39
julebaksten. Knut Haugrønning hadde funnet et bitte lite juletre til oss, som de hadde hengt
litt pynt på, og sendte med oss ned. Noen små julepresanger hadde vi også, og vi hygget oss
riktig bra på julaften. Men da Lilla skulle ut på kjøkkenet, hørte jeg et rop. Anton! Kom og
se! Og der på kjøkkenbenken sto det en fiskepudding og lyste opp hele kjøkkenet. Her skulle
vi nok ikke savne elektrisk lys i jula. Puddingen som på folkemunne ble kalt Hitlers
hemmelige våpen ville greie brasene. Men vi spiste den ikke.
*
1. juledag ble Erna Karin syk. Hun hadde feber og klaget over vondt i maven. Vi håpet det var
noe som gikk over, men neste dag var hun mye verre, og feberen var godt over 40. Jeg fikk
skremt opp Ove Maske, en tidligere idrettskamerat, som nå var distriktslege på Heimdal. Han
trodde først det var skarlagensfeber, men da han fikk tatt en urinprøve, fant han at det var
nyrebekkenbetennelse. Penicillin var ikke oppfunnet enda, men han hadde noen sulfatabletter
som virket bra, og problemet var snart å få henne til å holde senga. Men nå var det ikke så
lenge før vi kunne si takk for oss på Byneset, og legge kursen utover fjorden mot Ørlandet.
Skjetne møtte opp på kontoret 3. juledag, blid og fornøyd etter overstått jul. Vårt lille
sammenstøt før jul ble ikke nevnt med et ord, det var tydelig at det skulle være glemt. Han
begynte å spørre meg ut om forsikring, og hvordan han skulle verdsette sitt innbo. Jeg svarte
ham høflig og saklig, men slapp å utdype det nærmere da vi ble avbrutt av en kunde som
hadde hatt en brannskade i jula. Siden fikk jeg en telefon fra Thorvaldsen som ville vite
hvordan det gikk, og jeg kunne fortelle at vi holdt hodet over vannet. Nypan var løslatt, men
hadde ikke lov til å vise seg på kontoret. Sagør ville vi nok ikke få se så lenge krigen varte.
Jeg mente det var uomgjengelig nødvendig å få ansatt en kontorbetjent, fru Nypan kunne
umulig klare dette alene, det var også en hard påkjenning hun hadde vært utsatt for, og skulle
hun bli syk ville vi være ille ute.Men kontorbetjenten måtte ansettes av Brannkassen, og ikke
av branntakstbestyreren som nå var Skjetne. Etter et par samtaler til fikk jeg fullmakt til å
finne en egnet person og ansette vedkommende som midlertidig kontorassistent i Norges
Brannkasse, men uten å avertere. Gjennom Åsmund Jenssen (Bror av Øyvind) fikk jeg tak i
Fredrik Dahl, artium 1943. Han var ikke interessert i noen fast jobb i Brannkassen, han skulle
begynne på Høyskolen når denne ble åpnet igjen, dvs. når krigen var over, men han ville
gjerne ha en jobb inntil da. Han var akkurat det vi trengte. Jeg gjorde det klart for Skjetne at
han var ansatt av Norges Brannkasse og ikke av ham, og det aksepterte han. Skjetne var ikke
interessert i å lage noe trøbbel. Dahl begynte i jobben 2. januar 1944.
*
Det var spennende å reise med en båt. Det var fint vær, så det gikk an å være på dekket, hvis
en bare var godt kledd. Og det var de, for Lilla hadde pakket dem så godt inn at de knapt
kunne røre seg. De protesterte vilt mot å gå inn i salongen, de var svært opptatt av bølgene
som båten laget, og ellers var det jo litt av hvert å se på en båt. Erna Karin ga seg først, hun
hadde vært syk, og var vel ikke riktig i form enda, men Erling holdt ut. Jeg ble ganske
blåfrossen av å stå der og holde ham, men heldigvis ble det tidlig mørkt, så det ikke var mer å
se, og da gikk han under sterk tvil med på å forflytte seg innendørs. Fosenbåtene var vedfyrte
under krigen, og det betød betydelig redusert fart. Reisetiden til Brekstad var nesten 6 timer.
Men etter en litt slitsom reise var vi da på Ørlandet hos onkel Broder og
tante Astrid, mitt annet barndomshjem, kan vi vel kalle det. Men det er stor forskjell på å være
på Ørlandet om sommeren og om vinteren. Selv om det sjelden er kuldegrader om vinteren,
og nedbøren oftere er regn enn snø, blåser det ganske innmari, og det kan vanskelig bli noe
særlig uteliv for 2 og 3-åringer. Men Erna Karin elsket å være med Astrid og Jorid i fjøset når
de skulle gi dyra mat, og når de skulle melke. Erling fikk for første gang se hester på nært
hold, og det var spennende.Tro om det ikke var her han fikk sin første hesteinfeksjon. Han