Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

49
stort, men nå kom det stille : Du kjenner ikke meg også da? Astrid Thorstensen? Nei deg
kjenner jeg visst ikke. Du kan ikke huske da dine foreldre besøkte mine foreldre, jeg var 10
år, du var stor gutt på 11. Jeg het Astrid Solberg den gangen. Det ble stille rundt bordet.
Verden er ganske stor, men Norge er visst et bitte lite land.
Det lakket mot slutten på Lillas tredje svangerskap. Erna og Erling måtte kjenne på maven
hennes morgen og kveld. Å, der sparket hun!! Og lykkelig var den som fikk kjenne at hun
sparket. Alle var enige om at det måtte være en hun, selv om jeg nok tror at Erling ikke ville
blitt noe særlig lei seg om det skulle slumpe til å bli en gutt. Hun var allerede over tiden, og
jeg ringte doktor Narverud som fikk henne innlagt på Rikshospitalet. Med hennes rygg var det
ikke tilrådelig å gå over tiden så fødselen ble enda mer besværlig. Men neste dag fikk jeg
telefon fra Rikshospitalet med beskjed om å hente henne. Professoren hadde vært på visitt.
Han var en brysk og alvorlig mann som hersket med uinnskrenket myndighet. Bare et trinn
under Gud. Han hadde stanset ved Lillas seng. Hvorfor ligger hun her?? Oversøster
begynte å stotre på en forklaring om at doktor Narverud hadde anbefalt at - - - Send henne
hjem !! Det var ikke gjenstand for noen diskusjon. Han så ikke på henne engang, verdiget
henne ikke et blikk, langt mindre en undersøkelse.
Det gikk en uke til.Onsdag før påske. Jeg sto i ferd med å forlate kontoret da Lilla ringte. Jeg
måtte komme hjem. Jeg spurte om jeg kunne dra og handle først, men hun ba meg ta en bil
hjem. Så jeg skjønte det hastet. Jeg fikk Kaare Bjørnstad til å kjøre meg hjem, og da han hørte
hva det gjaldt, kjørte han henne også til Rikshospitalet. Denne gangen var det ingen som sa
send henne hjem! Men jeg ble straks føyset ut. Ekte eller uekte menn var ikke ønsket den
gangen. Men nå var det jo bra, for jeg måtte jo handle til påske - vi ventet besøk av mormor
og morfar fra Arvika. Det tok litt tid, så jeg stoppet på Skøyen og tok en telefon. Jo da, hun
hadde allerede fått en nydelig, lys levende jente. Gratulerer!!
Dette med lys levende var visst bare med nød og neppe. Fødselen var allerede i gang da vi
ankom til Rikshospitalet, og hun ble kjørt direkte inn på fødestua. Og dette gikk fort. Men så
stoppet fosterlyden. Det ble slått alarm. Leger kom styrtende til og gjorde seg i stand til
inngrep. Lilla forstod alvoret, og trykte til av alle de krefter hun hadde igjen, orket ikke
tanken på å komme tomhendt hjem til ungene som ventet på en liten søster. Og så kom hun.
Men det var visst ikke liv i henne. De begynte å arbeide med henne. Sekundene gikk - hvert
sekund som en evighet - men så kom skriket. Vi hadde fått ei jente til.
*
Lilla var som ventelig litt medtatt etter fødselen og sjokket da hun trodde barnet var dødfødt.
For at hun skulle få tid til å komme seg litt, og for at ungene skulle få litt avveksling fikk vi
sendt Erna Karin til mormor i Arvika og Erling til farmor i Trondheim for et par uker. Erna
Karin ble skjemt bort både av mormor og av tante Tette (Liv), og hun hadde det som
plommen i egget. Erling var ikke fullt så heldig. Han hadde det nok godt hos farmor, for hun
var veldig snild, men han kjedet seg. Det var ingen andre barn der, og han hadde ikke noe å ta
seg til. Uvirksomheten var hard for en aktiv 5-åring, men det hendte da det skjedde noe. En
dag var det noen rørleggere der og arbeidet i gata, og det var jo litt interessant. Men så dro de
sin vei. De var visst ferdige. Men se, de hadde glemt å ta med seg stoppekrana. Og hva gjør en
5-åring da? Går det an å skru på den, tro? Det gikk litt, så litt til, og enda litt, og så helt rundt,
men så gikk den ikke lenger. Nei, nei, så fikk han vel gå inn til farmor igjen. Hun hadde
kanskje noe godt, for det hadde hun visst alltid. Det var ut på ettermiddagen før folk på
Dyrborg begynte å ringe vannverket for å høre når de kunne få igjen vannet. Ny utrykning.
Og denne gangen tok de med seg stoppekrana.
Men så kom han til Ørlandet. Og der var det kuer, griser og høner, og fremfor alt hester. Han