Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

47
*
Tomt på Røa 1946. Det hadde lenge vært klart for oss at leiligheten i Hengsengveien ikke
var noe blivende sted, men boligmarkedet i Oslo var fullstendig sprengt. Ved et tilfelle kom
jeg i kontakt med en mann som hadde en tomt på Vestre Voksen som han kunne tenke seg å
selge. Han hadde gitt 5000 kr for tomta, men syntes han måtte ha 6000 hvis han skulle selge.
Det var inkludert vei, vann og kloakk frem til tomta - egentlig et røverkjøp, selv med datidens
tomtepriser. Hvis jeg nå bare kunne skaffe 6000 kroner. Det var en drøy årslønn for meg.
Men jeg snakket litt med avdelingssjefen, og han snakket litt med økonomisjefen. Og før jeg
visste ordet av det var jeg tomteeier. Søndagen tok jeg med meg familien for å se på det som
skulle bli vårt fremtidige hjem. Det var et tømmer- hus på nabotomta, og 3-4 hus i
Linhusveien et stykke unna, men ellers langt til nærmeste hus. Det var som å komme ut på
prærien. Men alle ville bo her. Lilla ble blank i øynene bare ved tanken på eget hus. Kanskje
det nå kunne bli en realitet.
Om kvelden hvisket jeg henne i øret at hun en gang hadde lovet meg 4 jenter. Hun svarte
ikke, men hun klemte meg i hånden,.og litt ut på høsten betrodde hun meg en søt liten
hemmelighet.
Vi begynte straks å planlegge huset vårt. Vi hadde egentlig tenkt oss et lite hus for oss selv,
men det var stor husnød etter krigen, og det ble overhodet ikke gitt byggeløyve for eneboliger.
Da måtte vi vente i minst 5 år. Det skulle helst bare bygges blokker, men på byggeklare
småtomter kunne det til nød gis byggetillatelse for tomannsbolig. Vi hadde ikke særlig lyst på
tomannsbolig. Men her nyttet det ikke å være kresen hvis vi skulle få et sted å bo, og vi ble
enige om at et vertikaldelt hus var langt bedre enn ikke noe hus.. Det ble markedsført en serie
med svenskehus, et halvfabrikat med ferdigisolerte lemmer som ble satt sammen på
byggeplassen. Ingen luksus, men en ordinær, ganske god standard. Det var av de første
husene i Norge med glasswatt som isolasjon i vegger og golv. Serien var også sikret lån i den
nye Statens Husbank, og alt var tilrettelagt for hurtigst mulig innflyt- ning etter byggestart,
bl.a. skulle det gå raskt å få byggetillatese; det var et standardisert hus som allerede var
godkjent. Men pågangen på denne serien var nok srørre enn man hadde tenkt seg, og det ble
her som ellers å stille seg i kø. For å lette på presset ville nå noen av husene bli bygget i
Norge, og det ga straks muligheter til å snike i køen. Det var endel personer i Norges
Brannkasse som hadde innflytelse også utenfor Brannkassen, og så var jeg plutselig tildelt et
hus fra Saugbruksforeningen i Halden. Vilkåret var at den ene leiligheten skulle disponeres til
bolig for den nye tariffsjefen som skulle flytte fra Bodø til Oslo. Det var heller ikke så lett å
finne en byggmester, for alle var opptatt med gjenreis- Men også her hadde Brannkassen sine
forbindelser som lot seg presse. Men det var jo snart vinter, og vi måtte nok vente til våren
med å starte byggingen.
*
Brannkassen skulle rasjonaliseres. Direktøren hadde engasjert et konsulentfirma til å se på hva
som kunne gjøres med organisasjon og arbeidsrutiner. Noe av det første konsulentene kastet
sine øyne på var Brannkassens blanketter som så ut som de var trykt i forrige århundre. Noen
var kanskje det også. De foreslo at det straks ble ansatt en mann (her var det ikke snakk om
kvinne) som kunne reformere våre skjemaer, eller blanketter, som de kalte det. Stillingen ble
slått opp ledig i kontoret, om det skulle være noen her som var interessert, hvilket man
visstnok tvilte på. Jeg slo til. Skulle det rasjonaliseres ville jeg være med, og nærmere kunne
jeg foreløpig ikke komme. Søknaden min vakte oppsikt.
Altung var den første. Han syntes ikke det var fornuftig av meg. Jeg var jo kommet så godt i
gang innen forsikring, og jeg hadde et godt ord på meg hos ledelsen som jeg ikke burde kaste