Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

46
*
Det var ikke lenger så flott å trene i Bygdøyskogen som da vi flyttet hit. Tyskerne hadde satt
opp piggtrådsperringer overalt, og det var bare noen ganske få stier som var åpne. Men nå var
sperringene fjernet, og det var bare å lange ut. Det var litt sent på kvelden, og litt skumt, men
ikke mørkt, det var jo juni. På en rett strekning satte jeg farten opp og tok en skikkelig
langspurt. Jeg fattet ikke helt hva som var hendt da jeg plutselig lå på bakken. Sperringen var
nok fjernet, men det sto igjen en piggtråd i halvannen meters høyde. Jeg blødde visst også.
Jeg karret meg opp og vaklet 50-60 meter ned til hovedveien til Bygdøy Sjøbad. Jeg gikk meg
på en norsk soldat som gikk spasertur med kjæresten. Hun skrek opp, for jeg så visst ikke
vakker ut med blod over hele ansiktet. Men de geleidet meg bort til Bygdøy Sjøbad, hvor han
hadde forlegning, og hvor det var sanitet. Jeg fikk surret bandasjer over hele hodet, og ble
plassert i en bil. Her svimet jeg visst av, og kan ikke huske noe før jeg lå på et bord på
legevakten. Leg+en fortalte at det ene øyelokket var nesten revet av, det andre sterkt
maltraktert. det var også et hakk i neserora som måtte syes. Men jeg hadde vært så utrolig
heldig at jeg hadde synet i behold på begge øynene. Men jeg måtte til Aker sykehus til
spesialbehandling hos en kosmetisk kirurg for å få sydd øyelokkene på igjen.
Forskrekkelsen var stor i Hengsengveien da jeg ikke kom hjem etter treningsturen, og ikke
midre da de fikk beskjed av en militærperson om at jeg var blitt kjørt til legevakten. Her fikk
Lilla bare vite at jeg var sendt videre til Aker Sykehus. Ved telefon til sykehuset fikk hun
heller ikke vite stort, bare at jeg lå på operasjonsbordet. Først neste morgen fikk hun vite at
det ikke var noen fare hverken for liv eller helse. Og da hun ut på dagen troppet opp på
sykehuset var jeg allerede utskrevet. Jeg ble sykmeldt for en uke, for jeg så ikke slik ut at jeg
kunne vise meg for folk.
*
1946. Jeg trente stadig i Bygdøyskogen, men det var lenge siden jeg hadde vært på Bislet. Vi
skulle være med i Holmenkollstafetten, og jeg ble bedt om å prøve meg på etappen opp
Norabakken. Det skulle være en fin etappe for meg. Trodde man. Vi var seks som startet på
en slags uttakning. Jeg kom først i mål, men det var bare så vidt, og det var en såkalt
Pyrrhosseier. Det tok meg minst to dager å bli menneske igjen. Jeg hadde ikke deltatt i
konkurranse på 7 år, og jeg var også blitt 7 år eldre, og konkurrerte nå med gutter som var 10
år yngre og hadde den beste tiden foran seg. Jeg måtte be om å få slippe Nora- bakken. Jeg
var redd jeg ville sprekke totalt hvis jeg prøvde å henge med teten her. Jeg fikk løpe Vestre
Aker - Vinderen i stedet, noe lenger, men mer variert, og en lang slakk utforbakke på slutten
hvor det gikk an å holde farten så noenlunde selv om en var sliten. Jeg klarte meg forholdsvis
bra, men konkurrete da ikke med de aller beste. De var allerede 100 m.foran da jeg overtok.
På sommeren ble jeg tatt ut av Oslo Friidrettskrets til å delta i en propagandaturne til
Kristiansund, Molde, Ålesund og Bergen. Jeg løp 800 m i hver av byene, og oppnådde 2
annenplasser, 1 tredjeplass og 1 fjerdeplass - den siste i Bergen der deltakelsen var mer
elitepreget. Men tidene mine var 2-3 sekunder dårligere enn det jeg var god for før krigen.
Det var smertelig å innrømme, men det var helt klart at min idretts- karriere definitivt var
kommet til veis ende. Jeg deltok i Holmenkollstafetten et par år til, men løp da den letteste
etappen fra Gressbanen til Holmen bro. Men jeg fortsatte å trene for å holde meg i fysisk
form, og i mange år etter at vi var flyttet til Røa løp jeg 2-3 gsnger i uka opp til Østernvannet.
Da Norges Brannkasse i midten av femtiåra seiret i Voksen- kollstafetten for bedriftslag var
jeg selvsagt med og løp den lengste etappen i lett variert skogsterreng. Etter en litt bedrøvelig
startetappe løp jeg laget opp fra syttende til første- plass. Og vi hadde andre som tok vare på
ledelsen.