Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

66
Bridgespillerne som ankom om kvelden var en lensmannsbetjent og en bonde.
Lensmannsbetjenten som var en god venn av han Asbjørn moret seg kostelig over referatet fra
mitt besøk i Velfjord. Han ba meg hilse Asbjørn Haarberg fra ham også når jeg kom sørpå
igjen. Nå har du vel stoff nok til en Brandvaltur, forresten. Bonden var nå svært beskjeden
med hensyn til sin titel, han var ingen vanlig gårdbruker, men drev en forsøks- gård, for tiden
eksperimenter med kornsorter som kunne vokse i midnatssolens land. Han var utdannet
sivilagronom fra Ås. Der hadde han delt husvære med en kar fra Trondheim - kanskje jeg
kjente ham også - en lang, hengslete kar med armer og bein som stadig kom bort i noe. Ikke
prøv å fortelle meg hva han heter, lo jeg., det måtte være Lorens Brun som nå var
forsøksleder på Tunga gård i Trondheim. Vi hadde gått i samme klasse i 13 år, og vi bodde
begge i Steinberget. Agronomen var stadig i kontakt med ham, og jeg ba ham hilse fra meg
ved neste kontakt. Og vi hadde flere felles kjente, for alle kjente selvfølgelig Bjørn Bendz
som vi delte hus med i 5 år på Røa, han var kontrollingeniør for Nordland før han flyttet til
Oslo, og var velkjent hvor du enn kom i fylket. Han hadde overnattet hos Normann dusinvis
av ganger.
Alle viste seg å være dyktige bridgespillere - særlig bonden var fremragende - og jeg hadde
ikke stort å lære dem. Normann var så begeistret at han slo frempå om en ny bridge neste
kveld, men vi ble enige om at bridge to kvelder på rad ble for mye av det gode. Men tre dager
fremover - når jeg skulle reise videre til Bodø - gikk også hurtigruta kl. 3 på natta, og det var
jo liten vits i å gå og legge seg når man måtte opp igjen kl. 3. Men dere skal jo ikke med
hurtigruta, forsøkte jeg , dere skal vel alle på arbeid neste dag!
Her nordpå sover vi ikke bort sumarnatta ! Vi spilte bridge til vi hørte hurtigruta utenfor
stuedøra. Alle tre fulgte meg til båten og ønsket meg god tur videre.
Jeg hadde gjort opp med Normann på forhånd. Han syntes det hadde vært så hyggelig å ha
meg der at han ikke hadde lyst til å ta noen betaling. Jeg forsto ham, vi hadde hatt
dethyggelig, men det var Norges Brannkasse, ikke jeg, som betalte. Og Brannkassen hadde da
råd til det. Han ga seg da, men middagen den første bridgekvelden gikk ihvertfall på Huset.
Det ville han ikke gi seg på.
*
Brannkassen avholdt lensmannsmøter (samlinger) 3-4 ganger i året - samlet lensmennene i et
fylke eller deler av fylket på et sentralt hotell i noen dager. Jeg var ofte med og foreleste om
emner innen kontororganisasjoen eller fortalte om ting som skulle skje i nærmeste fremtid.
Lensmenn er alvorlige, seriøse mennesker, men de kan da slå seg løs inniblandt.
*
Da jeg foreleste på et møte på Elverum traff jeg han Asbjørn, og vi kunne utveksle
ungdomsminner. På avslutningsfesten sang vi Æ e fødd i Trodhjem uti Sanden. Tostemt.
Asbjørn hadde en praktfull stemme, og vi høstet trampeklapp. Siden besøkte jeg ham flere
ganger i Brandval. Branntakstbestyreren i Kongsvinger var en av mine faste kontakter, og da
var det ikke lange stubben til Brandval.
*
På Åndalsnes var det samlet lensmenn fra Romsdal og Sunnmøre. Vi ser gjerne for oss
sunnmøringer som ihuga målfolk, avholdsfolk og bedehusfolk, men her var det humør over
avslutningsfesten. Avholdsfolk så jeg ikke mye til. Det var heller ikke noe særlig som minnet
om bedehuset. Stemningen var høy, men uten at det var noen som gikk over streken. Jeg var
ute i resepsjonen en tur for å ta en telefon, og der sto det en ikke helt edru fyr og kranglet med
kontordama. Det var et eller annet han ville ha, som han ikke fikk, helst noe flytende tror jeg