Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

55
Men etterpå begynte hun å gråte. Jeg kunne ikke skjønne at det var noe å ta sånn på vei for.
Nei, det er vel ikke det, men . . . jeg kom bare til å tenke på at . . . neste 17. mai . . . har vi en
til å pynte. Jeg ble stum. Var hun sikker? Hun nikket, tårevåt. Men så måtte hun inn på
toalettet. Jeg sa til ungene at nå måtte vi alle være snille mot mor, for hun var ikke riltig bra.
Erling sa at han kunne godt ta matrosdressen, selv om den var for liten, men jeg sa at så snill
behøvde han ikke å være. Matrosdresser var for 5-6 åringer og ikke for store gutter som gikk
på skolen. Jeg forsto ham godt, og han sukket lettet.
Lilla var veldig dårlig denne gangen. Brekninger hele dagen, og hun brakk seg så hun var
redd innvollene skulle komme opp. Doktor Narverud fikk lagt henne inn på sykehus to
ganger, Det hjalp ikke så mye, men hun ble da kvitt maset med ungene noen dager. Jeg
snakket med doktor Narverud, og hun sa at nå burde det ikke bli flere. Hun foreslo at Lilla ble
sterilisert i forbindelse med fødselen. Da var det en enkel operasjon. Hun skulle ordne med
Rikshospitalet hvis vi var enige. Det var vi. Det fikk greie seg med fire, selv om Lilla hadde
lovt meg fire jenter den første gangen vi traff hverandre.
*
Vinteren kom tidlig dette året. Det var snø tidlig i november som ble liggende, og nå 11.
desember var det skikkelig snøstorm. Vi kunne ikke se en meter foran oss. Skulle vi snø inne?
Lilla vekket meg. Du må ringe etter drosje. Jeg tror . . . det haster. På drosjesentralen lo de
nesten. Det var ingen drosjer som kjørte i dette været. Jeg sa det gjaldt en fødsel, og jeg trodde
det hastet. Det ble stille et øyeblikk, men så satte han meg over til en ambulansedrosje som sto
klar til utrykking. Han skulle komme straks, men han kunne bare kjøre til toppen av
Linhusveien, ellers risikerte han å kjøre seg fast. Det var et par hundre meter å gå, men det
måtte vi klare, ellers skulle jeg tørne ut naboer for å bære henne. Han skulle være der om en
halv time. Han brukte tre kvarter. Da kom gudskjelov en brøytebil med drosja hakk i hæl.
Han plundret litt for å få snudd bilen, men så gikk det radig ned til
Rikshospitalet. Her ble hun vel mottatt, men for meg var det over og ut. Jeg hadde utspilt min
rolle for 9 måneder siden, og her hadde de ikke bruk for meg, uansett hvor inderlig jeg hadde
ønsket å være her og holde henne i handa. Klokka var tre på natta, og det var ingen annen
måte å komme hjem på enn å gå. Det var langt fra Rikshospitalet til Majorstua, og enda lenger
fra Majorstua til Røa. Og enda var det et drøyt stykke før jeg var hjemme. Og det var
snøstorm. Jeg var nesten segneferdig da jeg ravet inn gjennom entredøren ved femtiden om
morgenen.
Ut på formiddagen fikk jeg besøke Lilla og ta det nye familiemedlemmet i øyensyn. Det var
den nydeligste babyen jeg noen gang hadde sett, mine egne inkludert. Rød og hvit med langt
kullsvart hår som sykepleieren hadde satt en sløyfe i. Store blå øyne som så på meg med et
uutgrunnelig blikk. Det var som hun lurte på hva slags fyr dette var. Steriliseringsoperasjonen
var ikke blitt utført. De hadde ingen kirurg disponibel den natten, og hadde liten lyst til å
legge henne på operasjonsbordet neste dag. De ba oss komme igjen om tre måneder. Erna og
Erling fikk være med å hente mor og barn en uke senere. Snøværet var det samme som da hun
ble lagt inn, og heller ikke nå kunne drosjebilen kjøre lenger enn til Linhusveien. Erna og
Erling måtte hjelpe mor, mens jeg bar den nye veslejenta. Hele veien kom naboer ut for å se,
hjemme ventet mormor og Sissel Anne.
*
Tre måneder senere var det inn på Rikshospitalet for operasjon, og hun fikk ha med seg
veslejenta. De var ikke vant til så store babyer på Kvinneklinikken, og hun var så nydelig at
det kom sykepleiere fra andre avdelinger for å se henne som det var en prinsesse.Når jeg var
på besøk gikk jeg frem og tilbake med henne i korridoren, for jeg ville nødig at hun skulle