Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

Recommendations

Info

43 En dag jeg skulle spille sjakk, oppdaget jeg at alle springerne var borte. Mistanken festet seg i en bestemt retning. Du Erna, sa jeg, du har vel ikke lånt noen av sjakkbrikkene mine? Jo da, svarte hun, de tok jeg med i barnehagen. Fikk jeg lov?? Hva skulle jeg si. Det ble ikke noe sjakk den dagen. Men siden fikk jeg nye sjakkbrikker i julepresang fra Erna, og det var et med 4 nydelige springere. * Det var tidlig i november. Gunnar Thoresen og jeg hadde fått fri to dager for å foreta storrengjøring på hytta (Casablanca). Vi dro avgårde grytidlig om morgenen med den skumle baktanke at vi skulle greie det på en dag, og så få en dag fri. Det var så lite snø at vi fikk finne oss i å være fotgjengere. Det var ikke skikkelig lyst enda da vi passerte Tryvasstua, men Casablanca kunne vi vel nå ha funnet i bekmørke. Vi gikk løs på rengjøringen så snart vi hadde fått lemmene fra vinduene, og unte oss bare en ganske kort middagsrast. Det var mer arbeid enn vi hadde tenkt oss, og da vi endelig var ferdige hadde mørket senket seg over Blankvannet. Vi lurte et øyeblikk på om vi skulle ligge over, men da hadde jo blodslitet for å bli tidlig ferdig være bortkastet, så det ble til at vi ravet av gårde mørke. Men vi fikk oppdage at veien til Tryvann var mye lenger i mørke enn i dagslys, og vi skulle også opp til Lillevann stasjon og til Nasjonalteatret med Holmenkollbanen. Der skiltes vi, og jeg tok Skøyentrikken til Tune, og snarveien mellom Tunes mekaniske verksted og Skabo Jernbanevognfabrikk, hvor det var trapper og bru over jernbanelinjen. Det slo meg at det var blitt sprengt et lokomotiv der for noen netter siden. Det var blitt midnatt før jeg dødssliten kravlet meg opp trappen. Vel oppe fikk jeg plutselig et skarpt lys i ansiktet. Halt!! Det var to tyskere, og jeg fikk en maskinpistol rettet mot maven. Ausweiss!! Jeg fikk med møye og besvær fomlet frem legitimasjonskortet som viste at jeg bodde i Hengsengveien, hvis nå det sa ham noe. Etter å ha studert kortet lenge og vel, leverte han det tilbake og pekte på ryggsekken min. Aufpacken!! Det var ikke stort i ryggsekken, men noen mystisk utseende flasker kom til syne. Was ist das?? Den andre tyskeren trykket nå maskinpistolen hardt mot maven min, de trodde sikkert at det var noe skummelt som nitroglyserin eller lignende, og at de hadde gjort en storfangst. Jernkorset vinket i bakgrunnen. Jeg fikk stotret frem at det var Reinigungsmittel. Typen med salmiakkflaska så skeptisk ut. Han fjernet skrukorken, stakk nesen så langt ned i flaska som det gikk an å komme, og tok en diger snufs. Mens han lå og vred seg i krampetrekninger kjente jeg munningen av maskinpistolen hardere mot maven, og tenkte at nå var det slutten. Men han med maskinpistolen hadde nok også kjent den liflige duften, og det var gått opp for ham hva som hadde skjedd. Han måtte støtte seg til rekkverket mens han lo. Og han lo. Og han lo. Dette var ustyrtelig moro, og noe han kunne fortelle kameratene på brakka. Jeg kunne med letthet ha avvæpnet begge, men det var vel ikke tilrådelig. Gehe, gehe!! og jeg gikk. Jeg spurte ikke om å få igjen salmiakkflaska. Og jeg våget ikke å ta del i jubelen. Ikke før jeg var kommet rundt hjørnet. Men da. Lilla lurte på hva det var for noe latterlig som hadde hendt, men det tok lang, lang tid før jeg var i stand til å gi noe sammenhengende referat. Jul 1944. Det ble jul igjen. Denne jula var vi alene, bare vi fire. Langt borte fra våre kjære. Vi hadde fått julebrev og pakker både fra Arvika og Trondheim, og vi hadde også fått svenske- og danskepakker gjennom Forsikringsforeningen, så vi led ingen nød, men vi gikk en usikker fremtid i møte, så stemningen var heller matt. Jeg måtte være julenisse. Erling gikk på limpinnen, men Erna Karin gjennomskuet øyeblikkelig forkledningen. Jeg hadde brukt dynetrekket hennes til å ha pakker i. Det var ikke så kaldt denne vinteren, og vi hadde
44 fremdeles reservelageret med tyskerved på den andre siden av gjerdet. Og det var nyheter fra London som varmet mer enn noen usle vedpinner. * Ardenneroffensiven i julehelga syntes å være tyskernes siste krampetrekning. Da den brøt sammen, var det ikke mer. Det var tydelig at krigen lakket mot slutten, men det kunne enda ta noen måneder, og hvordan ville slutten bli for oss? Etter at finnene hadde sluttet separatfred med Sovjet hadde den tyske finnlandsarmeen trukket seg tilbake nordover og inn i Finnmark. Forfulgt av russerne brente de hvert eneste hus i Finnmark og evakuerte befolkningen sørover. Det var nå mer enn 300.000 tyske soldater i Norge. Ville tyskerne i Norge kapitulere sammen med Tyskland, eller ville Festung Norwegen bli siste skanse? * Januar 1945. Det kom som et sjokk da jeg fikk telefon fra Knut Karlsen (en venn av familien som bodde i samme hus). Mor og far, Torleif (20) og Roar (16) var arrestert av gestapo. Det var ikke så mye han kunne si i telefonen, men jeg oppfattet det som de var gisler, sannsynligvis for Trygve. Det var lite hyggelig å tenke på hva tyskerne kunne finne på å gjøre med gisler, særlig når gislene var våre aller nærmeste. Jeg fikk senere vite at far og guttene var på Vollan fengsel, mens mor var sendt til Falstad ved Levanger. Både Erling og Trygve var trygt over svenskegrensen. Per var forlengst i England. * Advokat Brun ringte en dag. Han ville vite om jeg visste noe om hva som var skjedd i Trondheim. Jeg kunne bare fortelle ham det lille jeg visste. Han hadde mistet kontakten med Trondheim, og lurte på om jeg kjente noen andre i Trygves organisasjon. Det gjorde jeg ikke, og det skulle jeg heller ikke gjøre. Selv om det led mot slutten av krigen, var det maktpåliggende for ham å få gjenopprettet en kontakt, og han lurte på om jeg kunne tenke meg å reise til Trondheim og gjøre et forsøk på å finne ut om det var noe igjen av Trygves organisasjon. Jeg skulle få med meg et brev som bare måtte utleveres til en jeg mente å kunne stole på. Jeg fikk også et telefonnummer jeg kunne ringe når jeg var tilbake. * Jeg tok først kontakt med Knut Karlsen, direktør på Nidar. Han visste ingen ting om Trygves organisasjon, men ba meg spørre Halvor Bysting, en god venn av Trygve på Trondhjems mek. verksted. Han kunne heller ikke gi meg noen opplysninger, men ba meg prøve Harald Haugen i Kreditbanken. Haugen hadde heller ikke hatt noen kontakt med Trygve, men jeg fikk oppgitt et par andre navn jeg kunne prøve. Resultatet var også her negativt, og jeg visste ikke om noen andre jeg kunne spørre. Litt nedslått bega jeg meg til Brannkassens avdelingskontor, hvor jeg fant Nypan og Fredrik Dahl i full sving. De klarte seg fint nå. Fru Nypan hadde hørt om familien min, og syntes det var tragisk. Enda bra jeg hadde gått klar. Her på kontoret gikk alt fint, og de trengte ikke hjelp dette året. Skjetne så de lite til. Og han hadde forlengst meldt seg inn i roklubben. Så kom det en telefon til meg. Det var ingeniør Odd Ystgaard. Han hadde hørt jeg var i byen, og ba meg stikke innom kontoret hans øverst i Nordre gate. Jeg kjente Ystgaard godt, men hadde ikke sett ham på 6-7 år, så dette måtte ha noe med mitt egentlige oppdrag å gjøre. Det hadde det. Han spurte straks om jeg hadde noen beskjed fra advokat Brun, og jeg kunne overlevere ham brevet. Jeg fikk med svar tilbake, og kontakten var gjenopprettet. Jeg fikk aldri vite hvordan han visste at jeg var i byen, men en av dem jeg hadde snakket med måtte tydeligvis ha visst mer enn han ville fortelle meg, og formidlet kontakten med Ystgaard. Dette var vel mitt siste kureroppdrag, og jeg var glad det var løst.
Page 2 and 3: Erindringer av Anton Lie Wik
Page 4 and 5: 3 * Mens jeg var hos E.A.Smith hadd
Page 6 and 7: 5 Sjefen skvatt opp og spurte hva d
Page 8 and 9: 7 fristende, men detgikk da ikke an
Page 10 and 11: 9 venter dere til middag idag, I mo
Page 12 and 13: 11 3 Første hverdag 1939 var jeg t
Page 14 and 15: 13 knyttes til noen bestemt person.
Page 16 and 17: 15 nå til å skulke unna det dagli
Page 18 and 19: 17 panikkdagen. De fleste var på j
Page 20 and 21: 19 ikke skulle komme over, så de m
Page 22 and 23: 21 av Anne Fremstad. Og Anne Fremst
Page 24 and 25: 23 5 Hybelen min på Bestum ble for
Page 26 and 27: 25 under visitten den kvelden. Det
Page 28 and 29: 27 6 Brannkassen hadde bygget en fl
Page 30 and 31: 29 Det var unntakelsestilstand. Han
Page 32 and 33: 31 bryllupsdag. Den var nok blitt f
Page 34 and 35: 33 Jeg fikk et glimt av Sørensen d
Page 36 and 37: 35 * Harald Persson var født på E
Page 38 and 39: 37 tilhengeren, og dratt trekket ov
Page 40 and 41: 39 julebaksten. Knut Haugrønning h
Page 42 and 43: 41 8 1944. Jeg var i ferd med å gi
Page 46 and 47: 45 * Jeg fikk besøke far på Volla
Page 48 and 49: 47 * Tomt på Røa 1946. Det hadde
Page 50 and 51: 49 stort, men nå kom det stille :
Page 52 and 53: 51 Den nye brevstandarden fikk en b
Page 54 and 55: 53 var ihvertfall avverget, kanskje
Page 56 and 57: 55 Men etterpå begynte hun å grå
Page 58 and 59: 57 oversikt over hvilke trykksaker
Page 60 and 61: 59 til for å plage dem. Sett Dem n
Page 62 and 63: 61 Brannetterforskeren kom neste mo
Page 64 and 65: 63 - Det husker jeg ikke men De fin
Page 66 and 67: 65 en reise til knutepunkter, 3-4 d
Page 68 and 69: 67 . Nå får du gå, Reinert, elle
Page 70 and 71: 69 Etter noen timer står nye maski
Page 72 and 73: 71 11 Det ble nedsatt en EDB-komite
Page 74 and 75: 73 Systemarbeidet gikk nå for full
Page 76 and 77: 75 og så helt oppgitt ut. Jeg ble
Page 78: 77 tiden da jeg i trass søkte en s

Last ned i PDF format (597Kb) - Meglitsch.net

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?