Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige ... - ciens

avfallsanlegg i Finland. På den måten brukes eksisterende anlegg som basis for
båtinnsamlingen. Denne innsamlingen av båter skjer sammen med andre relevante fraksjoner
for å oppnå stordrift. Man har derfor ikke trengt å bygge opp ny kapasitet. Kjøretøyene som
brukes i innsamlingen, er utstyrt med kran og utstyr for å kutte opp båtene. Ved mottakene
presses båtene ytterligere for å få til en effektiv transport til selskapets tre sentrale
gjenvinningsanlegg. Her fjernes farlige flytende stoffe., Resten av materialet blir knust, kvernet
opp og sortert. Fraksjonene blir dels sendt til gjenvinning, dels deponert. Siden systemet startet i
2005 har 500 båter blitt samlet inn og behandlet i dette systemet. Systemet er meget effektivt og
finansieres av den enkelte avfallsbesitter/ båteier.”
Problemet med å få vraket en stor del av gamle, utrangerte småbåter er et økonomisk
spørsmål. Det koster mye å bli kvitt en utrangert båt, særlig så lenge kostnadene skal
dekkes av den siste eieren som kanskje er den fattigste av alle som har eid båten gjennom
hele dens levetiden. Antakelig er en avgift på nykjøp, eller på bruk av båten forut for
kondemneringstidspunktet, en langt mer effektiv måte. Uten en slik finansiering vil ikke
slike avfallssystemer fungere godt nok til å fange opp hovedtyngden av utrangerte båter.
Det enkleste er at systemet blir finansiert gjennom en avgift som innkreves ved
registrering eller import av en ny båt.
Fra SINTEF-rapporten antas at om lag 6 000 båter (vesentlig ganske små båter) ble
vraket i Norge i 2007 og at vrakingen vil øke til 17 000 båter de neste 10 årene. I
eksisterende mottak er det mottatt om lag 1 000 av de 6 000 båtene. Hva som har skjedd
med de øvrige 5 000 er ukjent. Omfanget vil øke sterkt slik at det haster med å få til et
retursystem av kondemnerte båter. Rapporten dokumenterer også at det er mye farlig
avfall i slike båter.
Andelen av vrakede båter fra småbåthavner er sannsynligvis mindre enn vrakede båter
som ikke ligger i en småbåthavn av flere grunner. De båtene som en eier er villig å betale
leie for en båtplass for, er båter i bedre forfatning enn alle de båtene som ikke har en
plass i en småbåthavn. Dessuten vil gamle båter selges ut fra havna og beholdes i privat
eie før de vrakes på en eller annen måte. Hvordan vrakingen faktisk skjer er uklart.
Mange av de minste båtene, som det er flest av, ligger ikke i en småbåthavn, men
oppbevares på en billigere måte (i garasjer, på hengere osv.)
Selv om det er mange båter som ikke har plass i en småbåthavn, vil det være naturlig å
begynne med lansering av et vrakingsregime for båter i småbåthavner og deretter
videreutvikle tilbudet om vraking av båter også for andre båter i området. Det er i
småbåthavner en har utstyr som trucker og kraner til å løfte små og store fritidsbåter til
og fra sjøen.
Det er et klart behov for et mottakssystem av utrangerte båter. Det bør være utformet og
plassert slik at det eksisterer en transport av båter til et oppsamlings- og
destruksjonsanlegg. Også andre enn dem med båtplass i havna bør da kunne benytte en
slik mottaksordning.
24