Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige ... - ciens

ørsmå morfologiske forskjeller er det hovedsakelig voksestedet som skiller de to artene.
Dvergsivaks vokser på havstrand og i grunt brakkvann, nålesivaks er en ferskvannsart.
Det er en del nye funn av dvergsivaks noe som kan indikere at arten ikke er i tilbakegang,
men samtidig er det lett ganske aktivt den de senere år (jfr. Gaarder 2008) noe som
kanskje kan forklare en del nyfunn. Inntil videre er NT trolig riktig trusselvurdering.
Gentianella uliginosa Smalsøte EN (Sterkt truet). Strandeng. Oslofjorden til Nord-
Trøndelag. Det er flest funn langs Oslofjorden til Telemark; videre, svært spredt langs
kysten til Rogaland, og med tre isolerte funn i Trøndelag (Frøya, Ørland, Stjørdal; Lid &
Lid 2005). Det er svært få funn i ny tid, dog med unntak av tre lokaliteter i Larvik
kommune 1996-1998 (Grøstad 1999). Smalsøte er som andre strandengarter truet av
gjengroing etter opphørt beite, og kanskje også på noen lokaliteter truet på grunn av
nedbygging av strandsonen. Den er som gyldenartene (Centaurium spp.) kortlevd, gjerne
sommeranuell, nær i slekt med bittersøte G. amarella coll., delvis regnet som en underart av
dette takson (Lid & Lid 2005).
Hippurus x lanceolata Brakkhesterumpe og Hippurus tetraphylla Korshesterumpe. Begge NT
(Nær truet). Begge disse hesterumpeartene er kun kjent fra Finnmark, på
brakkvannsområder. Mens vanlig hesterumpa H. vulgaris er vidt utbredt i Norge, og
finnes til og med på Bjørnøya, er de andre to norske artene i slekta svært sjeldne og kun
funnet i tre kommuner i Øst-Finnmark, henholdsvis Porsanger, Vardø og Sør-Varanger
(Lid & Lid 2005). Begge arter vokser i brakkvannsdammer. Brakkhesterumpe har ganske
sikkert oppstått som en hybrid mellom korshesterumpe og hesterumpe. Selv om de to
førstnevnte artene har liten begrenset utbredelse i Norge vokser de for en stor del på
store deltaområder som pr. i dag ikke er direkte truet av utbygging. Det er derfor trolig
riktig å vurdere begge som NT på tross av svært få forekomster og svært begrenset
utbredelse.
Juncus acutiflorus Spiss-siv CR (Kritisk truet). Strandeng og grøft. Lid & Lid (2005) skriver:
”Øf Rygge, AA Arendal (?), VA Kristiansand (utgått) og Søgne, kanskje også i Ho Bergen
(innført)”. Denne mattedannende, forholdsvis grovvokste sivarten er vidt ubredt i Europa,
nord til Skandinavia. Den finnes i søndre del av Danmark, men har ikke vært kjent fra
Sverige eller Norge bortsett fra ett sted ved Lundeelva i Søgne hvor den ble funnet som
ny for Norge så sent som på 1950-tallet (Berg & Wischmann 1959). Siden er den funnet
3 steder til (kanskje), men det er bare i Søgne og Rygge at den sikkert finnes pr 2010.
Lathyrus palustris Myrflatbelg VU (Sårbar). Myr og strandeng. Denne vakre erteplanten er
østlig, i Norge funnet i Østfold, Vestfold og nord til Hedmark og Oppland, videre svært
spredt fra Nord-Trøndelag til Finnmark. Utbredelsen er egenartet, og da med to hoveddelområder
henholdsvis rundt Oslofjorden og i Øst-Finnmark samt noen strøfunn
mellom disse to i tillegg. Myrflatbelg vokser i ulike typer fuktmark, mest knyttet til
ferskvann, men også noen steder nær saltvann slik den for eksempel vokser på den
nordre strandenga på Breivoll friområde, innerst i Bunnefjorden, Ås kommune (jfr. Bratli
2000). Det er ofte små og sårbare populasjoner. Myrflatbelg er ganske konkurransesvak
og finnes derfor ofte der det er litt forstyrrelse, gjerne i kant av heleofyttvegetasjon, i
overgangsone mot annen vegetasjons som strandberg, kant ut mot bekk eller i overgang
til brakkvannsvegetasjon. Arten må kunne sies å være sterkt truet i Sør-Norge mens det
er litt større populasjoner i Øst-Finnmark.
Limonium vulgare Marrisp VU. Fjæresone/strandberg. Denne arten ble nylig funnet som
ny for Norge og da i Kragerø kommune, Telemark (Høy 2008). Den vurderes til å være i
svak spredning og er derfor ikke vurdert som akutt truet selv om dens totale forekomst i
Norge kun er noen titalls kvadratmeter. Voksestedet i Kragerø er på ganske eksponerte
86