Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige ... - ciens

Tvedestrand har sin bokmesse midt i båtsesongen. Småbåthavnen i Tvedestrand er et
eksempel på hvordan en småbåthavn kan gli godt inn i landskapet siden det er landskapet
som dominerer synsinntrykket av området (Figur 28).
Tiltak under vann, som mudring og utfylling, i forbindelse med anlegg av småbåthavn,
anses som en vesentlig trussel mot marine kulturminner. Dette kan være både gamle
vrak, gjenstander, gamle havner/havneanlegg og boplasser. I saker der det er konflikt
mellom anlegg av småbåthavn og kulturminner, løses det gjerne ved at bryggeanlegget
flyttes eller etableres på en måte som ikke medfører direkte inngrep i kulturminnet.
Bruken av småbåtanlegg innebærer imidlertid økt propellstrøm, vedlikeholdsmudringer,
dumping av avfall osv. Hvilke konsekvenser dette har for bevaring av kulturminner i
nærheten over tid vet vi alt for lite om.
I en rapport fra Norsk Maritimt Museum (tidligere Norsk Sjøfartsmuseum) påpekes en
manglende helhetstenkning knyttet til forvaltning av kulturminner og – miljøer over og
under vann i kystsonen (Nymoen og Nævestad 2006). Det vises blant annet til
manglende helhetstenkning ”i reguleringsplaner hvor områder med kulturminner på land
reguleres til bevaring, mens sjøområder med kulturminner reguleres til trafikkområde /
småbåthavn og lignende” (Nymoen og Nævestad, s 74). Det pekes også på mangelfull og
til dels uriktig informasjon i planer for nærings- og utbyggingstiltak i sjøområder, som for
eksempel småbåthavner. En annen utfordring er manglende data og systematisk
registrering av marine kulturminner. Rapporten oppsummerer:
”Gjennomgående er det en holdning til sjøområdene som ”ingenmannsland”, og arealer der en fritt eller
mindre konfliktfylt, kan ekspandere eller utnytte ressurser.
Denne holdning preger ikke bare tiltakshavere og kommunale planleggere, men også kulturminnevernets
egne aktører som i pressede ressursmessige situasjoner prioriterer kjente problemstillinger og tradisjonelle
arbeidsområder” (ibid:74).
I rapporten påvises også svakheter i dagens forvaltningsmodell hvor fylkeskommunen
har kulturminneansvar på land, mens maritime museer har faglig ansvar for det under
vann. Fylkeskommunen skal for øvrig forvalte for alle saker, også for kulturminner under
vann, men man registrerer en praksis ved at saker i økende grad oversendes direkte til
forvaltningsmuseene uten å gå veien om fylkeskommunen. ”Muligheten for en helhetlig
vurdering ved Fylkeskommunen blir dermed mer og mer sjelden” (ibid:64).
40