Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige ... - ciens

1. Innledning
1.1 Bakgrunn
Kystsonen er generelt den mest befolkede delen av landområdene i alle land. Også mange
steder i Norge er det et stort og økende arealpress i strandsonen. Behovet for
småbåthavner er økende samtidig som de aktuelle arealene også er ønsket til andre
formål, som boliger, fri ferdsel, fritidsfiske, yrkesfiske, bading, verneområder, turisme og
næringsutvikling. Behovene er mange og det er derfor behov for god planlegging basert
på kunnskap.
Man regner med at det totalt er 700 000-800 000 småbåter i Norge (TØI 2005). En god
del av disse er små robåter, joller, kajakker osv som ikke er tilknyttet noen båthavn eller
har behov for fast båtplass. Men økt velferd og et økende antall båter gir økt behov for
båtplass, og i mange norske byer er det mange års ventelister på å få plass i en båthavn.
Hvorfor trenger vi miljøvennlige båthavner? Hva bør man ta hensyn til ved
planlegging og utvikling av slike havner?
Første steg for sikre en miljøvennlig småbåthavn er en god plassering, både i forhold til å
unngå å forringe naturverdier i det valgte området, men også med tanke på tilgjengelighet
for brukere, samt for stedsutvikling av et område. En god plassering av båthavn er derfor
avhengig av mange faktorer. Den må være lett tilgjengelig for brukerne fra land og fra
sjø, være hensiktsmessig i sin utforming og være plassert slik at de miljømessige og
kulturmessige konsekvensene blir akseptable. Men hvor er det? Hva må man ta hensyn
til? Hva sier regelverket? Hvilke lover gjelder? Hvem har ansvar? Hvordan er dagens
praksis? Hvordan er dagens båthavner organisert? Hvilken vei går utviklingen?
Hva er suksesskriteriene for trivelige miljøvennlige marinaer som har lykkes i forhold til å
skape en merverdi ut av området og anlegget både med hensyn til bruk og egnethet for
ulike friluftsinteresser, service – butikk drift og som sosialt treffpunkt? Hva skal til for at
marinaene blir benyttet til flere formål enn kun oppbevaring av båter? Dette inkluder
både landskapsarkitektur og tilrettelegging av transport.
I en småbåthavn pågår det mange forurensende aktiviteter. Hvert år skrapes det
bunnstoff av tusenvis av båter, og nytt bunnstoff legges på. Bunnstoff inneholder
begroingshindrende midler som også er virksomme mot andre organismer. Vask og
polering av båtskrog og vedlikehold av motor involverer også en rekke skadelige
kjemikalier. I de fleste båthavner finnes det ikke systemer for å samle opp søl og rester
etter båtpuss, de forurensende stoffene havner derfor ofte i sjøen. Noen av disse stoffene
er miljøgifter som er giftige i selv svært små mengder.
Påfylling av drivstoff, lekkasje/svetting av olje fra motorer og stadig utlekking av
selvpolerende bunnstoff bidrar til små, men hyppige tilførsler av forurensninger i havner.
I tillegg kommer uhell og uforutsette hendelser som kan medføre større utslipp. At
småbåthavnene stort sett er plassert i områder som er beskyttet fra vind, strøm og bølger,
bidrar til å forsterke problemene. Det har lenge vært fokus på å redusere større
punktutslipp av kommunalt avløpsvann, industriavløp osv som har forurenset våre
sjøområder. Det er gjort mye for å begrense disse tilførslene, og etter hvert blir det mer
og mer viktig å redusere de mer diffuse kildene. I småbåthavner er det gode muligheter
for å få til miljømessige forbedringer.
6