Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige ... - ciens

Fylkeskommunen som avgjør dette for kulturminner over vann, og Norsk maritimt
museum for kulturminner under vann, og for fylkene på Øst- og Sørlandet.
Det er en sterk undersøkelsesplikt etter denne loven (§ 9), i tillegg til KU-plikten som
nevnt over. Den gjelder ved planlegging av offentlige eller større private tiltak. Kanskje
avhengig av størrelse vil denne plikten også gjelde for småbåthavner.
For småbåthavner reises spesielt problemstillinger rundt marine kulturminner. Disse
omtales spesielt i § 14. Kulturminner under vann er enten fredet eller vernet etter § 4 eller
§ 14.
Skipsfunn har en egen bestemmelse som gir et automatisk vern hvis funnet er eldre enn
100 år fra byggetidspunktet. Skipsfunn er båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som
har vært om bord eller deler av slike ting, jf. § 14 første ledd. Bestemmelsene omfatter
dermed ikke bare det vi vanligvis kaller vrak, men for eksempel også mistet last og utstyr,
samt ballasthauger og funnførende lag i havner.
Det forekommer også fast kulturminner i tilknytning til vår eldste skipsfartshistorie som
er automatisk fredet. Et havneanlegg fra forhistorien, middelalderen eller av samisk
opprinnelse eldre enn 100 år, er automatisk fredet gjennom § 4. Det er ikke nødvendig at
det eksisterer synlige rester av et slikt anlegg på land, f.eks. fortøyningspunkter. En havn
fra middelalderen vil f.eks. være en naturlig havn hvor spor etter havnen ligger skjult i
sedimentlagene, som tremateriale fra brygger, påler og skipsvrak og gjenstander som er
kaster i sjøen fra båt eller land, blandet med andre spor etter menneskelig aktivitet opp til
vår tid (se f.eks. Holme 2005).
4.1.5 Friluftsloven
Ved planlegging av småbåthavner kan kommunene gjennom bestemmelser sørge for at
anleggene blir mest mulig åpne for allmennhetens friluftsliv og at det ikke skapes nye
uheldige stengsler for allmenn ferdsel og opphold. Friluftsloven § 13 omhandler ulovlige
stengsler og forbudsskilt, og poengterer eiers plikt til å respektere allmennhetens lovlige
ferdselsrett, og ikke legge hindringer for dens utøvelse. Ved regulering av småbåthavner
kan kommunen også sørge for å sikre tilstøtende verdifulle friluftsområder som
friområder eller friluftsområder. Friområder brukes til områder som skal planlegges til
offentlige områder, hovedsakelig områder med intensiv bruk og hvor det kreves
vesentlige tilretteleggingstiltak knyttet til ferdsel og opphold. Friluftsområde kan brukes i
utmarksområder hvor det ikke er aktuelt med tilretteleggingstiltak. Hovedregelen er at
regulering til friområde krever innløsningsplikt overfor grunneier. PBL har også
ekspropriasjonshjemmel for erverv av grunn, bl.a. til friluftsformål.
4.1.6 Forurensingsloven
Forurensingsloven er det sentrale rettslige virkemidlet i arbeidet med å begrense
forurensing. Etter lovens hovedregel har ingen lov til å forurense uten å ha et særlig
grunnlag for det. Det er mye å hente på å søke å løse foruensingsproblemer gjennom
arealplanleggingen, da en vesentlig del av forurensingene er knyttet til utnytting av fast
eiendom. I forurensingsloven blir det da også poengtert at forurensingsmyndighetene
skal samordne sin virksomhet med planmyndigheten slik at man unngår og begrenser
foruensing og avfallsproblemer. Når det gjelder småbåthavner kan det bl.a. vurderes i
planprosessen hvor vidt det er behov for etterfølgende mudring inn til havnen. Videre
heter det at forurensingsproblemer skal om mulig søkes løst for større områder under og
ett og på grunnlag av oversiktsplaner og reguleringsplaner. Hvis virksomheten vil være i
60